Den østerrikske forfatteren Thomas Bernhards forfatterskap rommer et knippe hardnakkede karakterer.
Blant dem er moren i «Ved målet», som nå for første gang settes opp i Norge og skal turnere med Riksteatret denne høsten.
Splitt og hersk
«Ved målet» handler om en mor (Anne Krigsvoll) og hennes datter (Josefine Frida) som lever i et tett, nært og usunt forhold.
I en slags symbiose, kan man vel si, men også i et tydelig maktforhold: Mor er avhengig av datteren, redd for å slippe eller miste henne.
Derfor bedriver hun en form for psykisk terror, holder henne nede i en evig splitt og hersk-runddans som er totalt blottet for empati.
En infam mor skulle være den perfekte rollen for glitrende Anne Krigsvoll. Her virket dog ikke stykket riktig tilskrudd til premieren, som en energi ensemblet aldri fikk forløst fulgt av en tekst som gikk litt i ball – men de ble reddet av kjapp og god suffli.
Tirade over tristesser
Mor og datter reiser hvert år til stedet de eier ved kysten. Det er værhardt der, et endeløst kystlandskap til å gå seg vill i, og de ser frem til turen.
Dette året har de slumpet til å invitere med seg en dramatiker (Karl-Vidar Lende), en ung og fremadstormende forfatter som datteren gleder seg til å tilbringe tid med.
Moren angrer på hele invitasjonen. Stykket er som en lang morsmonolog, en tirade over livets tristesser, det håpløse ved kunsten, hennes ulykkelige skjebne, kompliserte forhold til datteren og altså denne angeren over invitasjonen.
Datteren kommer sjelden til orde, og hun har innfunnet seg med at det er slik det er.
Klaustrofobisk undertrykt
Nia Damerells scenografi har et slags labyrintisk preg. Et rom i midten der mor oppholder seg, og to små ganger på hver side av den.
Rommet og gangene har storblomstret tapet, og morens undertrykkelse av datteren kommer effektivt til syne hver gang datteren entrer rommet gjennom den ene trange gangen, som er så liten at hun må gå krokbøyd.
Det ser vondt ut, nedtrykkende, klaustrofobisk, og blir i seg selv et godt bilde på forholdet mellom mor og datter.
Men samtidig er dette et virkemiddel som lett bruker seg selv opp. Det gjør at Josefine Frida kan hente frem og utvikle det overbærende og oppgitte ved datteren, det som gjør at hun godtar, men også mildt opponerer mot morens fremferd.
Men rommet, den lave gangen, utfordres ikke i den sceniske bruken. Datteren går krokbøyd frem og tilbake, forsøker aldri å krype eller bruke gangen på andre vis.
Scenografien får frem komikken, men funksjonen ved den blir ikke fornyet i løpet av forestillingen.
Slipt skarphet
Kan hende er det også slik at det åpenbart undertrykkende ved scenografien gjør det vanskeligere å spille ut en infam mor?
At noe av skarpheten ved morskarakteren blir slipt ned av den sammenpressende scenografien og gjør Krigsvolls verbale treffsikkerhet litt mindre skarp?
Det er som om det ligger noe uforløst i Bernhards giftige mors-replikker i møte med en smilende, men krokbøyd og oppgitt datter.
Jeg liker godt øyeblikkene der Krigsvoll holder fast Josefine Frida i et hardhendt kjærlig grep. Forflytningen fra hjemmet til stedet ved havet er også nydelig løst, det er forestillingens definitive kunstneriske høydepunkt der det estetiske ved scenografien virkelig kommer til sin rett.
Kraftig kraftløshet
Dramatikerens ankomst er det store vendepunktet i mor og datters reise til kysten. Mye faller på plass når Karl-Vidar Lende entrer scenen, og måten han spisser det komiske ved Bernhards tekst på, er som en etterlengtet forløsning.
Når håpet (altså dramatikeren) entrer scenen, ligger det et lite dirr i lufta om at friheten er nær, at mor skal settes på plass. Men nei. Det er i stedet mor som setter både skap, datter og dramatiker på plass.
Stykket løfter seg når kraftløsheten i karakterene siver ut gjennom alle porer. Morens giftige tunge gjør at det tynne håpet om selvstendighet, frihet og kjærlighet svinner slik luft fisler ut av en slapp ballong. I denne håpløsheten er stykket på sitt beste. Ved målet, på et vis.
Men som oppsetning likevel ikke helt fremme, særlig ikke i stykkets første del. Den kjennes til tider som å streve i samme sumpen som karakterene har klart å havne i dette stykket.
Velspilt er det likevel, særlig i siste halvdel. Men to ting kan forestillingen med fordel utvikle når den nå legger ut på turné: en klarere humor og enda mer gift i replikkene.
Hei!
Jeg anmelder teater, scenekunst og dans for NRK som frilanser. Les også anmeldelsene mine av «Det mørke fortet» av Riksteatret, «Vildanden» av Nasjonalballetten i Operaen, eller «Moby Dick» ved Det Norske Teatret.