Anmeldelse

Dramatikk pakket inn i vaffel-kos

Riksteatrets familieforestilling har både en overdose kos og tematikk som treffer rett i vaffelhjertet.

Kjekt i Knert-Mathilde. Fra venstre: Eirik Risholm Velle, Catharina Vu og Marte Stolp i Riksteatrets forestilling «Vaffelhjarte».

«Vaffelhjarte» på Riksteateret. Fra venstre: Eirik Risholm Velle, Catharina Vu og Marte Stolp.

Foto: RIKSTEATERET / L. P. LORENTZ
Teater

Vaffelhjarte

Familieforestilling som passer best for dem som har begynt på skolen

Norgesturné

7. februar - 16. mai 2020

Forfatter Maria Parr er en innbitt forsvarer av barndommen. I et språk friskt som sjøsprøyt og syngende som vinden er hun aldri redd for å gå inn i de store spørsmålene barn baler med.

I den vesle bygda Knert-Mathilde bor niåringene Trille og Lena. De er naboer og bestevenner – tror Trille, da.

For Lena har aldri sagt at de er bestevenner, så han kan ikke være sikker. Det plager ham.

Parrs første barneroman «Vaffelhjarte» kom i 2005, og den tok Norge med storm. Dette er tredje gang Jesper Halles dramatisering av «Vaffelhjarte» settes opp av et norsk institusjonsteater. Halles dramatisering følger den kjente romanen langt på vei, og er en komprimert historie der livsviktig tematikk som vennskap og tilhørighet er tyngdepunktene. Forestillingen følger Parrs roman i de fleste store spørsmålene, men viker også unna noen av dem.

Eirik Risholm Velle spiller hovedrollen som Trille i Riksteaterets oppsetning av «Vaffelhjarte».

Eirik Risholm Velle spiller hovedrollen som Trille i Riksteaterets oppsetning av «Vaffelhjarte». Hans røde kostyme understreker de store følelsene han bærer på.

Foto: Riksteateret / L. P. Lorentz

Trilles fortelling

Forestillingen er tilbakeskuende. Den starter med en scene der Trille er på vei inn for å besøke Lena (Catharina Vu) på sykehuset. For Trille kjennes det livsviktig å få svar på spørsmålet om bestevenn. Men her veksler forestillingen raskt inn i et velkjent barneteater-spor: Knert-Mathilde og de viktige personene der skal presenteres, og livet og leken til Lena og Trille spilles ut til munter musikk fra Odd Nordstoga.

Dette er et grep som strammer historien. Men for en seksåring kan overgangen være brå fra dramatikk på sykehuset til en koselig «si hei til alle i bygda»-scene. Premisset setter seg når publikum blir vant til Trille som forteller og måten han går inn og ut av sin egen fortelling på.

Fine farger, fine toner

Scenograf Dagny Drage Kleiva har laget en bygd blå som havet med hus i bergformasjoner. Her er ingen spisse sunnmørsalper, men vinklene på scenen ivaretar likevel opplevelsen av massiv natur.

Klare farger og tydelige kontraster fungerer svært godt i det sceniske bildet. At Trille er kledd i ensfarget kostyme skaper ro rundt figuren hans og dermed også rundt fortellingen.

Foto fra forestillingen «Vaffelhjarte». Hovedrolleinnehaver Eirik Risholm Velle i rødt kostyme.

Foto fra forestillingen «Vaffelhjarte». Hovedrolleinnehaver Eirik Risholm Velle i rødt kostyme.

Foto: Riksteateret / L. P. Lorentz

Eirik Risholm Velle legger seg nært opp til Parrs egen dialekt i rollen som Trille. Dermed blir det han som ivaretar Parrs særegne språk best. For det er ingen tvil: Parrs språklige tone klinger aller best på dialekter som høres ut som om de har vært råket av vestlandsk vær og vind.

Parr-vis

Det er Eirik Risholm Velle som bærer «Vaffelhjarte». Nettopp gjennom å spille ut følelsen av ikke å få sagt det som er aller viktigst å si og fortvilelsen over ikke å vite om du har en bestevenn eller ei, klarer han å nå publikum på ekte Parr-vis.

De voksne karakterene er figurer i hans historie, noen av dem nesten overflødige. Men mellom Trille og publikum gnistrer det til tider.

Viker unna

Forestillingen bærer i seg store kontraster mellom koselig vaffelspising hos Tante-Farmor og dramatiske hendelser som aketurer med påfølgende hjernerystelser, løebrann og dyr som dør.

Når det gjelder det siste, viker forestillingen unna det vanskelige. I den dramatiske scenen der løa brenner, reddes barna ut, mens det lille lammet Trille og Lena tidligere har reddet ned fra en fjellhylle, Vesle-Jesus, brenner inne. Dette sies aldri, og det oppleves uforløst og litt feigt. Det er naturlig for et barn å lure på hvordan det gikk med lammet. Det eneste svaret de får, er et lam med englevinger som dukker opp forestillingens siste sang, når alt liksom har ordnet seg.

Lena ønsker seg en pappa. Hun og Trille bestemmer seg for å henge opp en lapp på butikken og slik søke etter en pappa til henne.

Lena ønsker seg en pappa. Hun og Trille bestemmer seg for å henge opp en lapp på butikken og slik søke etter en pappa til henne.

Foto: RIKSTEATERET / L. P. LORENTZ

Vaffel-lukt og store følelser

Parrs fortelling tar opp i seg mange ulike typer savn og lengsel – og kanskje ikke alle skal inn på en teaterscene. Parrs parallellhistorier i boken blir noen ganger raskt feid over i sceneversjonen. Selv om alt henger i hop: Både gamle og unge opplever tap og savn, og egentlig håndterer de det ganske likt. Men det er barnas opplevelser som har forrang. Heldigvis.

Noen få og svært dramatiske scener gjør at «Vaffelhjarte» er en forestilling som passer best for dem som har begynt på skolen. Det er også da bestevenn-tematikken, det å fortelle til noen at de betyr noe for en, samt det traumatiske i å miste noen virkelig slår inn i et barns liv. Mykt pakket inn i vaffel-kos, men: Livet i Knert-Mathilde består jo nettopp av denne miksen.

Anbefalt: