To år har gått siden den psykologiske thrilleren «Svanesang», ei bok det var mye godt å si om.
Den falt greit inn i sjangeren, men unndro seg samtidig noen av forventningene den kan innebære.
Det siste kan jeg like.
Noe av det samme gjelder for Frobenius' nye bok, «Utryddelsen».
En frittstående oppfølger til «Svanesang», men denne gangen gruppert i skuffen for romaner.
Fortsettelse
Den er uansett en nær slektning av thrilleren, samtidig som den utfordrer både den ene og den andre sjangeren – alt mens fortellingen rulles ut i sin brutale konsekvens.
Oppfølger, altså. Dermed er Jonathan Svane vår hovedperson også denne gangen: journalisten i en avis som er Dagens Næringslivs speilbilde, han kan gravingens kunst og skriver glimrende feature.
Det har gått tid siden de to mordbrannene i Bærum, den ene som tok Eden fra Jonathan, den vesle sønnen som brant inne, han som hver morgen står ved Jonathans seng, uten å si noe, bare venter, stirrer.
Sorgen
Nikolaj Frobenius' omgang med farens sorg over barnet som er borte for alltid, er langt på vei grunn nok til å lese «Utryddelsen».
Så vel politiet som Jonathan og familien visste godt hvem som sto bak brannene og alt det andre som skjedde i «Svanesang».
To kjeltringer, Damm og Øyen, men lot det seg bevise at det var dem?
De gikk fri.
Der står vi, i det sjefen ber Jonathan Svane om å reise til Marbella for å undersøke og helst skrive en sak om hendelser i Spania.
En ung kryptoinvestor forsvant på underlig vis fra denne Solkysten, også kalt Costa del Crime, for så å dukke opp igjen langt senere, visstnok uten å huske sitt eget navn.
Jeg røper ingenting når jeg antyder at i alle fall én av Edens mordere med ett står midt i fortellingens sentrum.
Å ta igjen
«Utryddelsen» er tro mot sin tittel. Det er en roman om hevn, den påtrengende trangen til gjengjeldelse.
Jonathan Svane er en dannet, kultivert og kunnskapsrik mann fra det norske, velstående Bærum.
Hva hjelper det på tilbakeholdenhet når det døde barnet vender seg mot ham om natten, rasende; hvorfor finner han dem ikke og dreper dem?
Dette er Jonathan Svanes dilemma, og romanens: Er volden og hevnen i det hele tatt mulig å komme forbi, koste hva de koste vil, i en setting som denne faren må leve i.
Det er Frobenius' fortjeneste at Jonathan Svanes omgang med kvalene, paranoiaen og de endelige valgene framstår som realistisk ektefølte og nødvendige.
Bli bedre kjent med Nikolaj Frobenius i Sommer i P2:
Dialogene holder nivå
Som sist står dialogene ukunstlet fram og bærer karakterene med letthet.
Handlingen er kompakt og effektivt fortalt, mens andre partier, sorgen, dveler nakent, iblant vakkert, ved hovedpersonens lidelse.
«Utryddelsen» er ei spennende bok, ja visst, handling er det nok av.
Enda mer er den et møte med et menneskes valg og konsekvensene. Boka er samtidig noe så sjanger-uvanlig som en kortfattet og konsis roman med sine 187 sider.
Det bidrar også til å gjøre «Utryddelsen» til en svært leseverdig reise.
Er det så viktig for leseren å ha fått med seg «Svanesang» for å ha fullt utbytte av «Utryddelsen»?
Ikke nødvendigvis, den nye står fint på egne bein, men den blir nok enda litt bedre med forhistorien på plass.
Hei der!
Jeg er frilanser og anmelder litteratur for NRK, både skjønnlitteratur, tegneserier og krim. Les gjerne anmeldelsene mine av «Fars rygg» av Niels Fredrik Dahl eller «Chiquitita» av Pedro Carmona-Alvarez. Her er noen krimbøker som jeg anbefaler deg å lese.
