Anmeldelse

Anstrengt krisemaksimering

Marte Spurklands «Ut av krisen» er dessverre ikke den boken om kriser som forsiden og forordet legger opp til. Heldigvis er flere av tekstene mer interessante enn prosjektet i seg selv.

Marte Spurklands bok Ut av krisen

DOKUMENTARISK: I 2017 vant Spurkland Brageprisen for «Klassen – fortellinger fra et skoleår». Hvis «Klassen» kan kalles for en dokumentarisk roman, kan årets utgivelse være en dokumentarisk novellesamling.

Foto: Signe Fuglesteg Luksengard og Cappelen Damm
Bok

«Ut av krisen»

Marte Spurkland

Sakprosa

2021

Cappelen Damm

«Ut av krisen» er en samling med åtte journalistiske portretter av personer som befinner seg i ulike former for kriser.

Her møter vi kvinnen som ut av det blå oppdaget at partneren hadde spillegjeld til oppunder ørene. Vi møter mannen som fikk hjerneslag, mistet hørselen og ble lam i halve kroppen, og vi møter moren til terroristen som forsøkte å angripe en moské etter å først ha drept søsteren.

Krisekompetanse

«Hver av de åtte historiene er et lite stykke Norge året 2020-2021», forteller Spurkland i forordet. Hun knytter an til den kollektive krisen vi alle har vært igjennom. Pandemien førte til nedstengning, sosial isolasjon og en rekke problemer av psykisk og fysisk art.

Vi trenger krisekompetanse, resonnerer Spurkland, for selv om vaksiner og vitenskap ser ut til å få oss ut av krisen, vil livet alltid kunne by på ubehagelige overraskelser.

Det er som om leseren kan høre et ekko fra en prosjektbeskrivelse til det faglitterære fond. For ideen, slik den fremstår i forordet, er svært tydelig: Nå som vi alle har vært igjennom en kollektiv krise, hvorfor ikke grave dypere i fenomenet?

Uregjerlige fortellinger

Arbeidet er grundig utført, researchen er solid og flere av tekstene engasjerer. Men som en utforskning av fenomenet krise, mener jeg boken er mislykket. Det er som om Spurklands fortellinger vil noe annet enn bokens uttalte prosjekt.

Et eksempel er teksten om Kamari, den unge mannen som falt ut av skolen og endte opp med å selge hasj på gaten.

Dette innblikket i dopselgermiljøet i Oslo er noe av det mest fascinerende jeg har lest i år. I en nærværende stil, men uten å være anmassende, forteller Spurkland om brorskapet under broen på Vaterland, 100-meteren som skal til for å løpe fra politiet, frustrasjonen over rutinekontroller og slåsskampene som aldri tar slutt. Det handler om mannsroller, utenforskap, avhengighet og ensomhet.

Naturligvis kan man vinkle dette stoffet til også å handle om en krise, men det er langt ifra det mest interessante med fortellingen.

Flere ganger i boken blir krisetemaet trukket inn på en nærmest pliktskyldig måte. På lignende vis bruker Spurkland koronasituasjonen som et gjentagende motiv i boken. Også dette grepet fremstår anstrengt.

Kanskje er det bare tre eller fire av tekstene i boken der krisetematikken fremstår naturlig. Den selvhjelpsaktige rammen låser de ellers gode tekstene inn i en sammenheng ikke alle passer inn i. Og NB! jeg gjør oppmerksom på at dette kommer fra en anmelder som elsker selvhjelpslitteratur.

Påklistrete ekspertuttalelser

I avslutningskapitlet intervjuer Spurkland en psykiater og to psykologer om krisehåndtering, sorg og å finne tilbake til hverdagen etter en omveltende forandring. Det er betegnende at disse innsiktene ikke blir vevet inn underveis i boken. Igjen: Stoffet er interessant, men kapitlet fremstår uforløst og påklistret.

I 2017 ble Spurkland nominert til Brageprisen for «Klassen – fortellinger fra et skoleår» – og vant Bokhandelens sakprosapris. Den tydelige røde tråden ga Spurkland friheten til å forfølge sin journalistiske nysgjerrighet samtidig som fortellingene, digresjonene og assosiasjonene bidro til en større helhet. Årets utgivelse mangler denne dynamikken.

Det er synd, for er det en ting disse tekstene viser, er det hvilket potensial Spurkland har som dokumentarisk forfatter. Hvis avgrensningen og vinklingen sitter, kan hun nå virkelig høyt.

Hei!

Jeg er frilanser og anmelder bøker for NRK. Lurer du på hvilke bøker jeg anbefaler deg å lese, kan du se mine anmeldelser av «Fiskehuset» av Stein Torleif Bjella og «Gutteboka» av Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl.

Anbefalt videre lesing:

Dette gleder vi oss til i 2022