Anmeldelse

Filosofens ulykkelige kjærlighet til Amerika

Espen Hammer er filosofiprofessoren som ikke klarer å elske USA, fordi det ikke er perfekt. Hvem innbilte ham at det skulle være perfekt, og er det bare det perfekte som er verdt å elske?

Espen Hammer og bokomslag "En supermakt i krise"
Foto: Celina Øier / Kagge forlag
Bok

«USA. En supermakt i krise»

Espen Hammer

Sakprosa

Januar 2021

Kagge

Espen Hammers budskap om USA som en nasjon i krise i boka «USA. En supermakt i krise», kunne neppe ha blitt bedre illustrert enn ved TV-bildene fra angrepet på kongressen denne uken. Men trolig overser han stabiliteten i de amerikanske institusjonene og utholdenheten til folket i dette sammensatte landet.

Espen Hammer er professor i sosialfilosofi ved et universitet i Philadelphia. Han innleder denne boken om krisen i USA med en kjærlighetserklæring til dette gigantiske, sammensatte landet, som virker oppriktig. Før han vier seg til det som er bokens hovedanliggende, som er å kritisere det amerikanske samfunnet sønder og sammen.

Å lese «USA. En supermakt i krise» er som å høre et gammelt, velbrukt refreng. Her er det kjente toner fra venstreorientert, akademisk kritikk av det amerikanske samfunnet gjennom mange tiår.

Krisebeskrivelsen utvikles med ramme skildringer av indre motsetninger, rasisme, utbytting, politivold og sosiale ulikheter. Selv om Hammer tenderer mot overdrivelser og svartmaling, er det ikke tvil om at det finnes hold i deler av disse beskrivelsene. USA er ikke et land som mangler ulikheter, vold og problemer.

Boken hadde vært mer interessant om han samtidig forsøkte å finne svar på hvordan den amerikanske nasjonen midt i en slik krisetid fortsatt kan være den suverene supermakten i verden. Og hvordan det kan ha seg at amerikanske presidenter de siste tiårene har hatt hendene fulle med å bygge murer mot omverdenen, ikke fordi amerikanere rømmer i hopetall fra dette forferdelige landet, men for å hindre andre å slippe inn?

Teori over empiri

Det blir fort klart at det ikke er virkelighetsbeskrivelsen, empirien, som er filosofiprofessorens sterke side. Man får inntrykk av at han er så innhyllet i sine egne kritiske teorier om USA, at han ikke ser noen særlig grunn til å sjekke fakta.

Midt i en oppramsing av elendigheten i USA, slår han fast at «Spedbarnsdødeligheten øker stadig.» I virkeligheten har naturligvis spedbarnsdødeligheten gått jevnt nedover i hele verden de siste 200 år, også i USA.

Hammer blander systematisk sammen nyliberalistene med «de nyliberale», slik at man får inntrykk av at det er minimale forskjeller mellom Reagan, og Clinton og Obama.

Han viser til en undersøkelse som kan fortelle at nær 30 prosent av amerikanerne kan tenke seg et opplyst diktatur eller militærstyre. Virkelig? Ordlyden i undersøkelsen viser noe annet, nemlig at de vil ha en sterk leder. Å tolke dette som en dragning mot en allmektig diktator, er drøyt.

Den vanskelige høyrepopulismen

Hammer gjør et forsøk på å analysere den nye amerikanske høyrepopulismen. Han innrømmer først at høyrepopulisme er et noe vagt begrep, før han tar i bruk analyseapparatet for europeisk høyrepopulisme fra mellomkrigstiden (les «fascisme»), og trer det ned over Tea-party-bevegelsen og trumpismen.

Donald Trump under March for Life, Washington, D.C. 24. januar 2020.

HVORDAN FORSTÅ TRUMPISMEN? Hammer prøver å analysere den nye amerikanske høyrepopulismen med Trump ved å sammenligne med den europeiske fascismen fra mellomkrigstiden, men det blir med et halvhjertet forsøk.

Foto: Sipa USA

Men den nye høyrepopulismen lar seg ikke så lett oppsummere som en lengsel etter lov og orden og strengt hierarki, den har klare anti-autoritære, nærmest anarkistiske trekk, noe TV-bildene fra stormen mot kongressen ga en tydelig illustrasjon på.

En annen måte å se det på er at amerikanernes skepsis mot eliter og formynderi nettopp er et utslag av individualismen og frihetslengselen i dette landet, og at den sterke lederen er en som skal beskytte dem mot en altfor dominerende, autoritær sentralmakt, heller enn en slags mytisk forening av folk og fører.

Treffende konklusjoner

Jeg synes ikke dette er en utgivelse som gjør deg noe særlig klokere på USA. Men Hammer tjener imidlertid som en god illustrasjon på motsetningene innad i det amerikanske samfunnet, som uttrykk for verdenssynet til deler av den teoriglade, venstreorienterte eliten som Trump-supporterne protesterer mot.

Til tross for den noe tendensiøse analysen, ender Hammer opp med konklusjoner som er relativt treffsikre.

Han slår fast at identitetspolitikken på de to politiske ytterfløyene har gått for langt. Han aksepterer at det trengs en eller annen form for fellesskapsfølelse i et land. Han mener at klassespørsmål må tilbake på agendaen, og at Demokratene igjen må greie å appellere til den hvite arbeiderklassen, spesielt hvite arbeiderklassemenn, som har stemt på Trump i hopetall. Han snakker til og med om en type venstrepopulisme, som Franklin D. Roosevelts New Deal, som løsningen på problemet.

Dette oppsummerer på mange måter kritikken fra de moderate kreftene på både høyre- og venstresiden i USA, de som fortsatt utgjør den fornuftige majoriteten.

Det vi ser i USA nå, må kunne kalles en krise. En krise kan være starten på kollaps, men det kan også være utgangspunktet for innsikt og ny vekst.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du her.

Anbefalt videre lesing: