Hopp til innhold
Anmeldelse

Men Shuggie Bain var ikke alene

Å følge opp suksessdebuten kunne vært en nær håpløs oppgave. Douglas Stuart lykkes langt på vei med «Unge Mungo».

Kombinasjon av forfatter Douglas Stuart og omslaget til boken «Unge Mungo».
Foto: Martyn Pickersgill
Bok

«Unge Mungo»

Douglas Stuart

Oversatt av Hilde Stubhaug

Roman

2022

Gyldendal

Vår helt er Mungo Hamilton. Femten år, oppkalt etter Glasgows skytshelgen. Navnet var det moren hans, Mow-Maw eller Maureen, som fant på.

Litt påfallende, ettersom familien er protestanter. Helgener og den slags er liksom de andres, katolikkenes, område.

Barnet i den voksnes sko

Mungo er yngst av tre, født da moren knapt var ute av tenårene og faren allerede død. Maureen fikser ikke at ungdommen, friheten, penheten skal være fortid. Hun vil ha, og finner, moro.

Mest i flasker, ølbokser og en og annen forbigående mann. Storesøster Jodie tar ansvaret, hun er flink, skaffer penger og mat, trøster Mungo, får ham på skolen.

Storebror Hamish er arbeidsledig. Han har allerede barn med ei jente under lavalderen og leder den protestantiske ungdomsgjengen, den som stadig fekter vold og juling med katolikk-guttene på den andre siden av boligfeltet.

Mungo er homse, men vet det ikke selv. Ikke ennå.

En ny sosialrealisme?

Da motedesigneren Douglas Stuart fikk Booker-prisen i 2020 for debutromanen «Shuggie Bain», ble det klart at skottene hadde fostret et fortellertalent av format.

Vi som er opptatt av sånt, kunne lure på om vi var i ferd med å entre en ny æra for den sosialrealistiske litteraturen. Ikke som programmatisk-politisk litteratur, men kanskje i den svingen der en Charles Dickens brøytet land i den nye industrialismens engelske 1800-tall.

Jeg har ventet med en viss utålmodighet på Stuarts bok nummer to. Det eneste som har vært klart lenge, er kjernetematikken: ung homofil kjærlighet i Glasgow.

«Unge Mungo» oppfyller den forventningen. Kanskje er den også like god som «Shuggie Bain», på noen måter til og med enda mer interessant.

Men ligner den for mye på forgjengeren? Jeg lurte lenge på det.

Les anmeldelse: «Shuggie Bain» av Douglas Stuart

Bokomslag "Shuggie Bain" og Douglas Stuart
Bokomslag "Shuggie Bain" og Douglas Stuart

Verden og byen omkring

Foreldre og mødre som svikter barna sine til fordel for alkoholisme og fest, står sentralt i begge bøker. Det gjør også de heltemodige barna som tar ansvar for seg selv og sine søsken og inntar den voksnes plass.

Douglas Stuart borer enda dypere i denne hjertesaken i «Unge Mungo». Den samme Mungo er da også gutten som tilgir mor alt, samme hvor langt utpå hun sklir.

De elementene som løfter den nye boka, er imidlertid den utvidede oppmerksomheten overfor de ny-fattige menneskene i åtti- og nittitallets Glasgow. Dernest det umulige vennskapet, nærheten og den unge kjærligheten mellom protestantgutten Mungo og katolikken James.

Fotball og tilgivelse

Konflikten mellom protestanter og katolikker i Skottland er uforsonlig og hatsk, med fanebærere og slåsskjemper fra arbeiderklassen på begge sider.

En særlig sterk scene: På en ellers helt fin lørdag ettermiddag spilles det klassiske byderbyet i fotball, mellom protestantenes lag Glasgow Rangers og katolikkenes Celtic. Rangers taper. Byens protestanter av hankjønn tar det tung, og ølkonsumet er brutalt.

Verre er det at Mungo og storesøster Jodie gjennom gulvet kan høre naboen mr. Campbell banke kona si, Annie.

De to ungdommene samler motet sitt, banker på, og klarer til slutt å få mrs. Campbell med seg opp trappen. Jodie skjeller på mennene og fotballen som tar helt over.

Men der, halvveis opp til ungdommenes leilighet, tar den skamslåtte kvinnen mannen og de avlagte verftsarbeiderne i forsvar:

«Du er for lita til å vite no om menn og raseriet dems.»

Sitat fra «Unge Mungo»

Det handler ikke om fotball og drikking, men om Thatcher-tidas sanering av industrien. Jodie gir seg ikke, Annie lurer seg selv, lar mannen slippe unna med brutaliteten.

Da skjer vendingen: Annie snur og går ned trappa igjen. Hun har kjent dem siden de gikk i bleier, sier hun, den egoistiske moren deres enda lenger.

«Er det noen som skjønner seg på å unn­skylde folk dem elsker, så er det vel dere to. Kan dere ikke tilgi meg det?»

Sitat fra «Unge Mungo»

To setninger som biter seg fast i leseren.

Sekterisk og seksuell vold

«Unge Mungo» er full av vold. Sekterisk i gatene, seksuell i Mungos fisketurmøte med to av morens alkoholiker-venner.

Det er både vondt, provoserende og sterkt. Like fullt kan en leser lure på om de mest outrerte hendelsene henger helt på greip, logisk og litterært.

Innvendingen er der, men den er nok underordnet. Langt på vei oppveid av fortellingen om Mungo og James, den forsiktige letingen etter en identitet og en vei ut som tillater dem å være venner, for ikke å si sammen.

At Douglas Stuart på en finstemt måte bruker fortellingens tidslinje til å bygge opp under framdriften, bidrar også til å holde en spenning ved like. Helt til de siste sidene og en slutt jeg skal holde meg langt unna å gå inn på.

Fortreffelig oversettelse

Stuart bruker, som i boka om Shuggie Bain, det språklige mangfoldet i glasgowdialekten, glaswegian, til å sprøyte liv inn i dialoger og tankesett. Det gjør han på glimrende vis.

Å oversette dette til norsk er en nesten umulig oppgave. Nettopp derfor er det nødvendig å få sagt at Hilde Stubhaug har gjort en fin jobb. Denne gangen også.

Vi glemmer ikke Mungo med det første, ikke Shuggie heller.

Les også: 16 gode arbeidarromanar

Bøker om arbeiderklassen
Bøker om arbeiderklassen