I spennet mellom fjas og eksistensialisme

Da Anders N. Kvammens tegneserie «Ungdomsskolen» vant Brageprisen i kategorien Barne- og ungdomsbøker i 2016, ble jeg en smule forundret. Ikke for boken i seg selv, det er en godt laget tegneserieroman. Men handlingen var lagt til tidlig nittitall, og å lese den var som å gå inn i en svunnen tid. Var det den voksne juryens nostalgi som hadde slått inn? Den klassiske kritikerfella?

Uansett: Opplevelsen av utenforskap er tidløs. Ungdomsskolen har alltid vært fæl og fin på samme tid. Når tegneserien nå er blitt ungdomsforestilling ved Oslo Nye Teater, er Kvammens signatur tydelig hentet opp i forestillingens estetiske uttrykk.

Nerden

Aksel (Knut Steen) har tilbrakt fine sommerdager nordpå med fetteren sin. De har fisket og pratet, fetteren er Aksels helt. Så kommer ungdomsskolen, og det blir en tøff start for Aksel. Han er en innesluttet gutt som liker fisking og tegneserier. Allerede første skoledag stemples han som nerd, og da er det gjort. Aksel havner utenfor, og det kjennes.

Forestillingen står, ikke ulikt tenåringer flest, i spennet mellom fjas og eksistensialisme. Etter den innledende og lavmælte fiskescenen, kommer en revyaktig passasje der rektor (Petter Vermeli) i krøllete åttitallsparykk tar helt av. Det er teit og kleint og gir krympefølelse langt inn i en voksen sjel, og barna i premierepublikummet stønnet og vred seg i stolene. Verden blir et verre sted hver gang voksne prøver å være kule – og her går de all in. De fleste voksenpersonene i stykket er gjennomgående karikerte. Det skaper stemning og humør, og det er presist og lekent.

Stort alvor

Men det skapes også en distanse når lærere og medelever blir endimensjonale figurer. Grepet leder publikum inn i noe avslappet og ufarlig, og det trengs etter hvert som tematikken blir tung. For i tillegg til at Aksel blir mobbet, klarer han heller ikke å stå opp for kameraten når det samme skjer med ham. Så utsettes fetteren i nord for en ulykke, og Aksel slåss med angst. Det er mye og heftig for en liten forestilling, men jeg synes likevel den klarer å bære den alvorlige tematikken.

Regissør Toril Solvang har gjort noen forflytninger i fortellingen som kler teaterets uttrykk, og som konsentrerer handlingen rundt hovedpersonen Aksels vekst gjennom de turbulente ungdomsskoleårene. Jeg opplever at forestillingen er mørkere enn tegneserieromanen er. Det ordner seg på flere områder i bokform enn det gjør i teateret. Ikke alle floker løses opp i for Aksel, og det er greit, sånn kan det være. Men veien fra å ris av angst til å klare å leve med den, er for kort i forestillingen.

Visuell kløe

Forestillingens styrke ligger i Knut Steens nyanserte spill som Aksel, og ikke minst i hvordan de visuelle virkemidlene løfter Aksels historie. Når han har det vondt, inntar skremmende og underlige vesener scenen. Når noe ikke er bra, klør han, og den samme kløen går igjen i scenografien. På bakveggen vises utsnitt fra Kvammens tegninger. Når Aksel klør, bearbeides de slik at de beveger seg, som om de klør, de også.

Kvammens egen strek spiller en stor rolle på scenen, og tegningene løfter karakterer og tematikk. Det er en fin måte å la en tegneserie ta plass i teateret på.

Fremmedgjøring

Det er noe problematisk ved å la psykologer snakke innlands-tulle-dialekt og være så lite lyttende og rare at de hører hjemme i en farse i et teaterstykke for ungdom. Kanskje særlig etter en pandemi der mange unge har kjent seg ensomme og kanskje har tenkt at de kunne behøve noen å snakke med.

Slike karakterer blir et bilde på en verden som ikke forstår og som Aksel føler seg fremmedgjort fra. Samtidig er kontrasten mellom angsten han etter hvert bærer på og de fjerne voksenpersonene han omgir seg med, ganske stor. Det er et hull der som må fylles, og det blir gjort i kjappeste laget mot slutten av forestillingen.

Så er det unektelig litt rart med fasttelefoner i stedet for mobiler i en slik forestilling. Likevel: Skulle forestillingen forsøkt å være samtidig, ville den trolig vært bakpå etter en uke. Så foranderlig er ungdomskulturen – men ikke ungdommen selv. Nervøsiteten ved å stå overfor noe nytt og ukjent forlater oss aldri.

«Ungdomsskolen» viser på en fin måte hvordan vi noen ganger må håndtere frykt – enten vi vil eller ikke.

Alle anmeldelser og anbefalinger finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: