Hopp til innhold
Anmeldelse

Lysende fra Irland

Antydninger kan iblant være vel så talende som grundige forklaringer. Hos Claire Keegan er det ikke ett gram tompreik.

Forfatter Claire Keegan og omslaget på boka 'Tre lys'
Foto: ASCHEHOUG / MURDO MCLEOD
Bok

«Tre lys»

Claire Keegan

Oversatt av Merete Alfsen

Roman

Juni 2022

Aschehoug

Se for deg en jentunge som løper så fort de tynne bena kan bære henne. Over jordene, nedover veien, mens håret flagrer.

Vips snapper hun brevene fra postkassen og flyr som en vind opp igjen på tunet, der en voksen mann står med stoppeklokke og nikker fornøyd: To sekunder bedre enn i går, «og nitten sekunder raskere enn da du kom».

Mannen med stoppeklokken er slett ikke faren, og jenta som løper er bare på besøk. Eller, hun er satt bort for sommeren, plassert her hos denne mannen og kona hans, et par uten egne barn.

Hjemme venter moren nok et barn, flokken er allerede stor, og det koster å fø på alle sammen.

Jeg tenker på de reine under­buksene hun pakket i kofferten, på brevet og hva hun kan ha skrevet. De hadde snakket om det:

– Hvor lenge skal de ha henne?

– Kan de ikke ha henne så lenge de vil?

– Skal jeg si det?

– Si hva du vil. Er det ikke det du alltid gjør?

«Tre lys» av Claire Keegan

Setter spor

Originaltittelen på boken er «Foster». Det er til å forstå, for er det ikke et slags fosterhjem hun har fått? Merete Alfsens norske tittel, «Tre lys», er også treffende. Det ligger mange tolkningsmuligheter i den.

Er det noe denne romanen er full av, så er det antydninger om noe som har hendt eller kanskje ikke har hendt – og som vi som leser kan ta til oss eller lese forbi.

«Tre lys» er en kort roman, nærmest en lang novelle. Alfsen, som er skotske Ali Smiths faste oversetter, er gulle god også i dette lille, tette formatet.

Bildet av jenta som løper, er bare ett av de mange bildene som har festet seg hos meg; et annet er ansiktet til en død og druknet gutt.

Flere ansikter tar form, noen dradde og bleke, noen rundere, men de fleste alvorlige. Jenta er også alvorlig, men likevel full av barnlig spenning den dagen faren kjører henne til disse fjerne slektningene. Han drar sin vei så raskt han kan – og glemmer å la henne få med seg bagasjen sin.

Antydningens kunst

Dette er mitt første møte med Claire Keegan. Hun er omtrent på min alder, født på 1960-tallet. Hjemme i Irland har hun fått flere priser for bøkene sine, fortrinnsvis novellesamlinger, og hun roses av så vidt umake forfatterkolleger som Hilary Mantel og Douglas Stuart.

Claire Keegan har perfeksjonert seg i antydningens kunst. Har jenta hjemlengsel? Ser hun på tiden hjemmefra som et eventyr? Er det tilfeldig at hun registrerer sørgepilene ved innkjørselen til gården?

Det er jenta selv som forteller. Vi får ikke vite mer enn det hun vet, men vi skjønner – når kvinnen på gården understreker at her i huset har vi ingen hemmeligheter for hverandre – at det nok fins noen hemmeligheter her likevel.

Jenta lærer seg det, i løpet av sommeren. Det er ikke alt man snakker om. Og alt trenger ikke fortelles til alle.

Voksne som bryr seg

Med få, presise setninger karakteriserer Keegan et landskap med jorder, kuer og hester. Hun avdekker et samfunn der naboer hjelper hverandre når noen er i nød, men der noen også tripper av nysgjerrighet etter hva som egentlig foregår bak de andres vegger.

Spørsmålet melder seg: Hva er lykke? Er det mulig å se lyspunkter selv når den største ulykken har rammet?

Omsorg er et begrep jenta erfarer i praksis denne sommeren. Hun har kanskje ikke tenkt over det før, at hun som én av mange søsken ikke kan forvente at en voksen kan bry seg om hvor fort hun løper. Ingen har heller noensinne satt seg ned med henne for å lære henne de vanskelige ordene i en nyinnkjøpt bok.

Setter hjernen i gang

Keegan går gjerne rett inn i en scene før forklaringen eller utdypingen av situasjonen kommer litt etter litt.

Dette skaper en umiddelbar følelse av delaktighet. Vi som leser er i hendelsene, det er ikke noe filter mellom jenta og oss.

I den lille fortellingen ligger også kimen til dusinvis av andre. Av en bisetning om at nå er nok en av de streikende død, skjønner vi at året er 1981, det året ti nordirske fanger sultet seg til døde i protest mot Margaret Thatchers politikk.

Hva var det som skjedde da? Og hvordan var det jentas far spilte bort den røde Shorthorn-kviga? Hvem drikker mer enn de bør i likvaken, og hvorfor?

Boken har ingen entydig slutt. Herfra kan det gå i mange retninger.

Men bildet av jenta som løper, blir stående, og jeg som leser vil ikke annet enn å starte forfra igjen, smake på setningene, kjenne den friske irske vinden mot ansiktet, dikte videre på de ufortalte historiene og tenke at dette, det er virkelig litteratur!

Heisann!

Jeg er litteraturkritiker i NRK, og skriver om bøker både for barn og voksne. Blant de virkelig gode bøkene jeg har lest i det siste, er «Hjem» av Marilynne Robinson eller «Tre lys» av Claire Keegan. Anbefalinger av barnebøker finner du her. Og vi oppdaterer våre andre bokanbefalinger i denne saken.