Topp Teige i tam «Tosca»

Opera har en sterk tendens til å handle om en vakker sopran og en heltemodig tenor som ikke kan få hverandre fordi det står en ond baryton i veien. Få operaer tar imidlertid denne formelen så langt som Puccinis «Tosca».

Kjærlighet blir ikke mer brennende, ondskap blir ikke mer brutal og sadistisk, og musikk blir ikke mer svulmende romantisk enn i denne operaen.

Legg til to av operahistoriens mest iørefallende arier, og du har en opera som er sikret evig liv på verdens operascener.

Selv om både plott og musikk tidvis utfordrer både den gode smak og sunne fornuft, er en god oppsetning av «Tosca» noe av det mest uimotståelige man kan oppleve fra en operascene.

Tam og diffus regi

Regissør, scenograf og kostymedesigner Zuzana Gilhuus har i denne forestillingen valgt et enkelt og minimalistisk konsept, hvor tanken er at dramaet skal konsentreres visuelt på noen få sceniske elementer mot en svart bakgrunn.

Hovedgrepet er å benytte store og nedsenkbare lerret som periodevis brukes som bakgrunn for bilde- og videoprojeksjon, og som i tillegg fungerer som avgrensninger og innramminger av scenerommet.

Dette er et velkjent grep, som kan intensivere det mellommenneskelige dramaet gjennom bruk av sterke og tydeliggjørende, sceniske virkemidler.

I dette tilfellet er virkningen snarere motsatt.

De sceniske elementene gjør både for mye og for lite ut av seg: lerreter senkes opp og ned uten alltid å ha noen opplagt dramatisk funksjon, og bilder og video er sjelden sterke nok uttrykksmessig til å tilføre dramaet noe ekstra.

Rent teatermessig fremstår forestillingen helhetlig sett som underregissert.

I lange strekk mangler spillet mellom hovedpersonene bevegelse og energi. Særlig gjelder dette Tosca og Cavaradossi, som ofte blir stående passivt og se vagt ut i luften mens de venter på tur vokalt.

Scarpia er mer på plass, men her har jeg en følelse av at baryton Dario Solari bare har tatt med seg personregien fra sin forrige Tosca-oppsetning. Hans typisk «operaaktige» fakter og gester fremstår ikke tydelig nok integrert med resten av regikonseptet.

Det er egentlig bare mot slutten av den store scenen mellom Scarpia og Tosca i andre akt at dramaet virkelig tar fyr.

Interessant nok er dette et av de få stedene hvor Gilhuus' store lerret er nesten helt fraværende fra scenebildet. Dette understreker at disse elementene ofte bare bidrar til å gjøre forestillingen mer statisk og utydelig.

Matt stemmeklang

I praksis befinner sangerne i denne oppsetningen seg akustisk sett på en stor og tom scene drapert i svart. Utfordringen med dette er at sangerne bokstavelig talt synger i et svart hull. Sangerne får liten klanglig støtte fra scenerommet, med den følge at stemmene får en noe matt klang og bærer dårligere ut i salen.

Særlig går dette ut over walisiske Gwyn Hughes Jones, som i utgangspunktet har en litt liten stemme til å synge rollen som Cavaradossi. Dette blir påfallende i duettene med Tosca, hvor Jones ikke klarer å matche Teige verken i klangfylde eller stemmevolum. Jones har imidlertid sitt beste øyeblikk i den berømte «Tårnarien», som avleveres med stor innlevelse og fine fraseringsmessige detaljer.

Uruguayanske Dario Solari står på sin side fram som en velklingende baryton, med et fint vibrato og god kontroll over hele registeret. Hans tolkning av den sadistiske Scarpia vektlegger karakterens innsmigrende ytre, og henfaller sjelden til den snerring og bjeffing man tidvis hører i andre tolkninger.

Fremragende Teige

Det store høydepunktet i denne oppsetningen er utvilsomt Elisabeth Teige i hovedrollen som divaen Floria Tosca.

Én ting er selve instrumentet til Teige: en lyrisk-dramatisk sopranstemme som er både vakker og sjeldent kraftfull. Den beholder fylden helt opp i toppregisteret, og karakteriseres av et lett og hurtig vibrato som gir stemmen intensitet uten noen gang å bli sjenerende.

Her gjør hun i tillegg et nakent og hudløst vokalt portrett av den temperamentsfulle og knivstikkende primadonnaen, befriende fritt for vokale klisjéer og manierismer.

Solid kor og orkester

På en solid andreplass kommer dirigent Ha-Na Chang, som sørger for god musikalsk fremdrift. Plasseringen av orkestergraven delvis under scenegulvet er ikke helt optimal, og fører til at messing og slagverk stikker seg noe ut i forhold til resten av orkesteret. Chang klarer likevel å balansere instrumentgruppene bra, og har overskudd til å krydre klangen med flotte detaljer fra treblåserne.

Koret overbeviser også med sin innsats. Det består av en kjerne fra Trondheim Vokalensemble supplert med Trondheim Symfoniske Operakor og barnekor.

Korklangen er kraftfull og presis, og koret bidrar til å tilføre første akt en sårt tiltrengt dose liv og energi.

Med såpass mye gode musikalske krefter i sving er det synd at forestillingen aldri helt klarer å feste grepet på det visuelle planet.

Mer fokusert regi og scenografi kunne gjort dette til en virkelig sterk forestilling.