Menneskelig varme redder fortellingen

Ellinor, eller Elli som hun kalles, er top girl på et norsk cheerleaderlag. Top girl er jenta øverst i pyramiden. Hun som gjør alle tricksene mens backspotene sikrer og sørger for at de på toppen ikke treffer gulvet hvis de faller.

Tilsynelatende er Elli også top girl ellers i livet. Men fasaden begynner å slå sprekker. Hun blir frosset ut og ignorert av de tidligere venninnene, og hun forsøker desperat å skjule at hun ikke kan lese så bra som hun burde. Derfor gjør hun lekser i to omganger. Daglekser og nattlekser - de siste uten at noen ser det.

Etter en ulykke på treningen sliter hun med å komme tilbake til hverdagen. Men vil hun egentlig tilbake?

Å sette prestasjonspresset under debatt

Hovedpersonen i Zetlitz roman hører hjemme i den økende andelen jenter som opplever depressive symptomer. Hun passer rett inn i beskrivelsen fra Ungdata-rapporten fra 2017, der ungdommene beskrives som en veltilpasset, aktiv og hjemmekjær generasjon: «Selv om de fleste trives og er godt fornøyd, er det mange som opplever bekymringer i hverdagen. Særlig er det mange jenter som opplever skolen som stressende».

Boken har dermed tatt Georg Brandes sitt credo fra 1870-årene på alvor: «At en litteratur i våre dager lever, viser seg ved at den setter problemer under debatt». De siste årene har den såkalte «Generasjon prestasjon» blitt omtalt i debattartikler, kronikker og taler.

I sin bok med nettopp tittelen «Generasjon prestasjon» drøfter psykolog Ole Jacob Madsen om begrepet først og fremst har blitt merkelappen samfunnet foretrekker å bruke om dagens ungdom og ikke alltid gir et representativt bilde av hvordan ungdommer flest har det. Han spør seg blant annet om de unges vansker kan være mediedrevne.

Etter å ha jobbet som lærer i snart ti år, er jeg ikke i tvil om at mange ungdommer opplever et sterkt press. Men jeg blir aldri helt klok på hvordan man best kan hjelpe dem.

For det er også noe i Madsens kritikk. Kan også romanen til Zetlitz være en del av en selvoppfyllende profeti?

Det terapeutiske samfunnet

Det ville vært lumpent å anklage Zetlitz for å være for flink i denne boken. Men på enkelte sider hoper det seg opp med metaforer og sammenligninger. De slår hverandre i hjel. Top girl metaforen i seg selv er også smart.

Det hele passer nesten litt for perfekt inn i det som har blitt en typisk forståelse av samtiden. Nøkkelen for Elli blir samtaler med en dyktig psykolog, en løsning det terapeutiske samfunnet kan stille seg bak.

Samtidig er det både språklig driv, kreativitet og stoff i romanen som virkelig engasjerer. Zetlitz skriver frem nyanser som gjør fortellingen kompleks.

Portrettet av cheerleader-treneren er godt utført. Man kan forstå hennes amerikanske entusiasme og ønske om å pushe de norske jentene ut av komfortsonen. Hun blir ikke bare en ond instans i boken, for det er også fornuft i hennes driv etter perfeksjon.

Til den selvbevisste ungdommen

Det som virkelig bærer fortellingen er varmen i relasjonene.

Det er rørende hvordan lillebroren bryr seg om søsteren og hvordan søsknene holder sammen. Det er både opprørende og godt å se hvordan den velmenende moren blir konfrontert med datterens lese- og skrivevansker. Det er ikke rart datteren skammer seg når foreldrene nekter å innse problemet. Denne spenningen mellom to generasjoner kommer godt frem også i skildringen av den distanserte faren.

Denne romanen kan være en tankevekker for både foreldre og de unge i det den tidligere nevnte Madsen beskriver som en svært selvbevisst generasjon.

Mot slutten må Elli konfrontere noen av sine mer egoistiske sider for å komme videre.

Romanen peker dermed på noe sentralt i debatten om «Generasjon prestasjon»: Å bety noe for andre er til syvende og sist det som gir mening og dybde i livet.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på NRK.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: