Satire på etterskudd

Tidene har forandret seg siden Jon Niklas Rønning (43) og makker Anders Bye (41) høstet komipriser og turnerte for fulle hus under det utilslørte navnet Bye & Rønning.

De siste 10 årene har de to mesterparodikerne mer eller mindre gått hver til sitt. Bye har holdt en lav profil, mens Rønning har tatt Facebooks humormarked med storm.

Parodier og sketsjer er byttet ut med satiriske viser som virkelig har fått bein å gå på hos den helt spesielle målgruppen «Vi som deler humorklipp på Facebook».

Alltid for sent ute

Viral verdi til tross, jeg har alltid slitt med timingen til Rønnings musikalske krumspring med nyhetsbilder.

For å prøve meg på et av hans egne grep: Rønnings satiriske krumspring har én ting til felles med VY-togene – de kommer alltid litt for seint.

Når Jon Niklas-alarmen går har nyhetsstøvet som regel lagt seg allerede noen måneder, til og med år, i forveien. Det er til nøds tilgivelig når det er snakk om organisk, digital spredning, men når man tar det til scenen for å turnere over en årelang periode er det et hasardiøst sjansespill.

For enkel satire

Med «Tilbake til Nåtiden» har Rønning brukt samme suksessoppskrift som med «Jeg Reiser Alene» fra 2019.

De første numrene viser tryggheten i å opptre med et kjent format. Et par tilfeldig utvalgte publikummere får rollene som rekvisitter i en musikalsk kavalkade gjennom de siste fire tiår.

Kavalkaden er født av en god idé: Vi slutter å oppdage ny musikk etter fylte 22. Det betyr at en 45-åring som hele tiden prøver å fornye seg med ølbrygging og golf får kjepper stukket i hjulene av sin musikalske habitus. Det er det samme hvor moderne du prøver å være hvis det fortsatt går i Ace of Base, liksom.

Så er det dette med de grove, satiriske forenklingene og timingtrøbbel, da. Samtidig med 45-åringen får også en 20-åring gjennomgå. Denne målgruppen er visst ikke noe Rønning forstår seg like godt på – ungdom beskrives best som en voiende tusseladd med AirPods i øret.

Vel er det en tabloid og i teorien komisk beskrivelse, men skal det ha satirisk verdi må det stikke dypere enn som så.

Musikalske høydepunkter

«Tilbake til Nåtiden» er en musikalsk revy/kabaret der de akkompagnerende musikerne tar de tyngste løftene.

Pernille Øiestad, Ole M. Aagenæs, Lise Voldsdal og Andreas Haga er imponerende samspilte, profesjonelle og attpåtil velsignet med en fortreffelig komisk timing.

Om du får nok av for lengst oppbrukte vitser om det fire år gamle temaet «sjaman Durek» kan du lene deg tilbake og nyte det musikalske ensemblets enestående arbeid.

Rønning selv har da også snekret sammen noen viser som ikke kan sies å være annet enn ren og skjær Ole Paus-hyllest. «Det mennesket jeg er nå» er en selvreflekterende liten sak omtrent fri for komiske poenger, men som antagelig har en voldsom nostalgisk verdi for de fleste født rundt 1979. Viseteksten er velbygd og raus på indre sjeleliv, og viser en komiker som ikke er redd for å gi alvoret den plassen det fortjener.

Vordende klassiker

Det satiriske timingtrøbbelet fortsetter med den allerede ihjelspilte parodilåten «Den Fineste Tesla’n», en låt som gikk sin seiersgang i 2022. Den handler om en bil som hadde sitt beste salgsår i 2019, altså nok en gang fire år på etterskudd.

Etter et par runder med at Røkke har flytta til Sveits og at renta er kjip kommer det faktisk noe så sjeldent som en velskrevet og presis kritikk av «woke-hysteriet», som mannlige, hvite komikere liker å kalle det.

Sketsjen «Ekstraordinært foreldremøte» viser en skoleklasse i radikal endring som følge av en ny sensitivitetsleser.

Det er lenge siden jeg har sett en større publikumsrespons enn når sluttpoengene lander her, selv om man får en viss bismak når den demografiske sammensetningen i salen er som den er.

Teksten er uansett glitrende skrevet, levert og poengtert. Den er et kolossalt høydepunkt i et ellers lite nyskapende satireunivers. Her er det nok en vordende Facebook-klassiker vi har med å gjøre.

Ingen overraskelser

Veldig få går nok på Jon Niklas Rønning-forestilling med sommerfugler i magen – her er ingen skremmende påfunn eller nye sprell. Trygt og godt, ufarlig og varmt.

Satiren som andpustent halser etter samtiden er kanskje et godt verktøy for å nå de aller fleste – for hvem har vel ikke hørt om Voi, sjaman Durek og Sophie Elise nå?

Da ligger alt til rette for å kunne kjenne seg igjen i en eller annen spissformulering, enda så forutsigbar og umoderne den er.

Som komiker er Rønning en lett og ledig vaniljeis, men det er det musikalske innholdet som gir forestillingen livets rett.

I tillegg til et fantastisk band er det ikke til å komme fra at Rønning i samarbeid med rutinerte Trond Hanssen har en helt egen evne til å feste ord til noteark og få det til å svinge hos et publikum med ett mål for øye: Et glass rødvin og en klukklatter i ny og ne, takk.

Flere anbefalte humoranmeldelser: