Briljant fargemusikk

Thorvald Erichsen sa at han malte med lengselen som sin drivkraft.

Hans opprinnelige drøm var å bli pianist.

Men selv om han valgte bort klaveret til fordel for kunsten, bar han med seg det musikalske i maleriet, i måten han spilte ut sine maleriske fargeklanger, harmonier og dissonanser.

Han malte på begynnelsen av 1900-tallet og tilhørte kretsen rundt Henrik Sørensen.

Inspirasjonen kom fra de franske impresjonistene, men kanskje fremfor alt fra postimpresjonisten Paul Cézanne.

Gradvis glemt

Han var lenge regnet som en av de fremste i sin generasjon, men har gradvis – og nærmest umerkelig – tapt den sentrale posisjonen han hadde.

Bare det faktum at Nasjonalmuseet i dag kun har to bilder av ham utstilt i sin permanente samlingspresentasjon, sier sitt.

Det er derfor en særlig glede at Drammens Museum denne våren har fylt sine saler med Erichsens verk.

Det er de siste tjue årene av hans liv som presenteres, nærmere bestemt perioden fra 1920 til 1939.

Motivene er hentet fra henholdsvis Holmsbu på Hurumlandet og Kjelsøy ved Kragerø. I denne fasen malte han rene landskaper uten verken bebyggelse eller mennesker.

Erichsen var opptatt av den umiddelbare sansningen, og malte sine motiver utendørs.

Han jobbet raskt for å fange lyset og stemningen i landskapet. Han var ikke opptatt av å dokumentere landskapet i en klassisk forstand, men brukte motivet som et kreativt utgangspunkt for å utfolde seg malerisk.

Ordløs beundring

Foran flere av maleriene blir jeg stående og bare se, grepet av en ordløs beundring. Jeg tar meg i å tenke at dette kunne rett og slett ikke vært gjort bedre.

Et eksempel er bildet «Fra Holmsbu» malt i 1924.

I skildringen av de grønne løvtrærne som tegner seg vakkert mot den rødmende himmelen, det gylne kveldslyset mot de blålilla fjellene, viser han seg som den suverene koloristen han er: en fargemusiker med absolutt gehør.

Dette er også helt suveren formgivning. Her balanserer han kyndig rom og flate opp mot hverandre.

Han skaper komposisjonell variasjon uten at helheten går i oppløsning.

Mer enn en ren landskapsmaler

Jeg har med andre ord stor sans for verkene som hentes frem.

Likevel opplever jeg at å ramme inn denne ene, litt ensartede motivkretsen kanskje gir et litt fortegnet bilde av Erichsen til de mange som ikke har noe forhold til ham fra før.

Som kunstner er han så mye mer.

Og nettopp med tanke på at han har forsvunnet litt inn i glemselen, er det synd at man ikke benytter anledningen til å folde ut kunstnerskapet i full bredde.

Tenk så fantastisk å få se disse landskapene opp mot hans figurkomposisjoner, stemningsfulle interiører, og bildene der han spiller landskap og bebyggelse ut mot hverandre.

Som enhver stor kunstner har Erichsen skapt sin andel svake verk.

Jeg forstår ikke helt hvorfor utstillingen kun tar for seg denne avgrensede perioden i Erichsens kunstnerskap, i stedet for å velge det beste fra hele hans produksjon.

Vi får håpe Nasjonalmuseet kjenner sin besøkelsestid og følger opp med en full retrospektiv utstilling, og ikke minst rydder plass til flere verk av Erichsen i sin faste samlingspresentasjon.

I mellomtiden kan vi altså glede oss over den sene Erichsen på Drammen museum.

Mine innvendinger til tross: Det er en utsøkt glede å vandre gjennom «Levende landskap».

Oppdatering 17.04 kl 15.43: Formuleringen «Jeg forstår ikke helt hvorfor man velger å ta med rubbel og bit fra én avgrenset periode, i stedet for å velge det beste fra hele kunstnerskapet» er endret til «Jeg forstår ikke helt hvorfor utstillingen kun tar for seg denne avgrensede perioden i Erichsens kunstnerskap, i stedet for å velge det beste fra hele hans produksjon».