Anmeldelse

En berg-og-dal-bane av et comeback

The Strokes er fremdeles et indierock-band på plata «The New Abnormal». Men det er bare så vidt.

Bandet The Strokes.

FRA VENSTRE: Bassist Nikolai Fraiture, gitarist Albert Hammond Jr., trommeslager Fabrizio Moretti og vokalist Julian Casablancas. I front sitter gitarist Nick Valensi.

Foto: RCA/Cult Records

Terningkast 3

Beste låter: Bad Decisions, The Adults Are Talking, Eternal Summer

Med sin første fullengder siden 2013 har Julian Casablancas og resten av gjengen i The Strokes forsøkt å utvide indie-horisonten – med vekslende hell.

I løpet av ni mer eller mindre Carlings-vennlige låter sveiper de innom både grunge, EDM (elektronisk dansemusikk) og softrock. Kanskje er det den ekstremt tidskapsel-aktige sounden av tidlig 2000-talls indierock de prøver å riste av seg, men i all hovedsak blir det temmelig gjennomsiktig.

Det føles ikke motivert av nye, musikalske inspirasjonskilder, snarere en tidvis desperat søken etter nye ben å stå på.

I Julian Casablancas tekster har det aldri vært spesielt mye å ta med seg til ettertanke. For meg har de hatt en eim av et to-kvelders låtskriverkurs, men i starten låt The Strokes så nytt og spennende at det ikke gjorde noe. Denne typen rock trenger ikke gode tekster, tenkte jeg.

Debutalbumet «Is This It» fra 2001 var med på å definere hele indierock-sjangeren på 2000-tallet. Det er et av mine favorittalbum fra ungdommen, og var med på å befeste The Strokes’ posisjon som moderne legender. Det var spennende å følge bandet utover i diskografien, og 2011-albumet «Angles» var en oppvisning i hvordan indierockere kan følge trender uten å miste fotfestet. Så kom «Comedown Machine» i 2013 og befestet inntrykket av et band i stadig utvikling.

Når vi nå har kommet til The Strokes i 2020 starter «The New Abnormal» forholdsvis lovende med The Adults Are Talking, en låt som bygger videre på arven etter Casablancas melodiøse og særegne refreng fra tidlig 2000-tall. Det er en lovende start, og for å være så freidig: Det rykker i rockefoten.

Så skjer det.

Det direkte grusomme anslaget på Brooklyn Bridge to Chorus amputerer rockefoten og jeg lurer på hvorfor The Strokes skal representere USA i Eurovision. Hvorfor er USA med i Eurovision i det hele tatt?

Denne låta er en kvalmende enkel vederstyggelighet som aldri burde eksistert i katalogen til et respektert rockeband som The Strokes.

I det musikkambulansen har fått liv i meg igjen starter neste låt, Bad Decisions, og den fungerer som livreddende medisin mot makkverket jeg nettopp hørte. Her er plutselig The Strokes tilbake i godt, gammelt slag. Den byr på deilig vokalfilter, en saftig melodi og et realt skatevideo-refreng. Er det håp likevel?

Neste låt, Eternal Summer, er en tekstlig enkel, men musikalsk interessant låt som omfavner de moderne indie-aspektene på en mye bedre måte enn tidligere i plata. Denne låta burde vært fasiten for de øvrige eksperimentene på «The New Abnormal», for etter første gjennomlytting føler jeg meg som en forsøkskanin i et morbid sjangereksperiment fra et aldrende rockeband. For en berg-og-dal-bane det har vært.

Indierock-bandet The Strokes.
Foto: RCA/Cult Records

Gode grunge- og softrockband har ofte svært dyktige låtskrivere på laget, og flinke EDM-artister kjenner et godt hook og et refreng som sparker fotball.

The Strokes er fortsatt verken grunge, softrock eller EDM – de er et indierockband på søken etter nye innflytelser.

Det gir «The New Abnormal» et uferdig og rotete preg. Casablancas er fortsatt en av de kuleste frontfigurene i indierocken, men han må finne ut hva slags band han vil ha før neste plate.

LES OGSÅ: De fem beste konsertfilmene du kan se nå