Ikke for de sarteste sjeler

Er du på utkikk etter horror-splatter-teater i hovedstaden, bør du ta deg en svingom innom Nationaltheatret.

Teaterkollektivet Susie Wang spiller for tiden «The Look» – en forestilling som gjør din største frykt til virkelighet. I hvert fall om du er utstyrt med en penis.

For det går hardt for seg i det lille keramikkverkstedet som utgjør rammen for «The Look». Den fredelige greske idyllen slår snart sprekker. Ting går lett i knas, og ikke alt kan repareres.

Sprekkdannelser

Vi snakker blod, skarpe gjenstander, brennbarhet og sprekkdannelser. Og vi snakker underliv.

I forestillingen er underlivet knyttet til både blygsel og befrielse, og med klare nikk til fruktbarhets- og fallosdyrkelsen som har vært gjennom århundrer.

I verkstedet står nemlig en stor, plastinnpakket, fallosliknende gjenstand. Den viser seg å være leiren eieren av verkstedet bruker når turister kommer til pottery class.

Forestillingen starter med at verkstedeieren skjærer av tre biter i påvente av dagens kursdeltakere. I samme øyeblikk som hun deler opp leirefallosen i passende emner med en streng, er det som om det hele klikker foruroligende på plass. Dette kan bli stygt. Det blir det også, men på en litt annen måte enn forventet.

Visst går det hardt for seg, det ryker både liv og tenner.

Men det spennende ved forestillingen er vekslingen mellom det forventede drøye og de sløye, dvelende scenene som kommer mellom de intense høydepunktene.

Susie Wang henter mye inspirasjon fra film. Produksjonene deres har referanser til alt fra Lars von Trier til lavbudsjett-splattere. Og skal noe kalles splatter, må det også inneholde humor. Der leverer Susie Wang.

Et eget sted

Sentralt i forestillingen står de tre kursdeltakerne Scarlett, Rosie og Cherry (Mona Solhaug, Julie Solberg og Stine Fevik) som er på dannelsesreise og har meldt seg på keramikkurs.

Den sikre langsomheten i replikkføringen og stillheten i de dvelende scenene gir rom for ubehaget som må følge et plott som dette.

Forestillingen spilles på engelsk. Replikkene, og ikke minst sørstatsklangen i dem, gir et sterkt filmatisk preg. Sammen med lydeffekter og scenografiske rystelser bidrar det usagte til at det oppstår et eget sted i denne forestillingen. Og det er dit jeg tror Susie Wang vil.

For keramikkverkstedet kunne vært hva som helst og hvor som helst. Settingens viktigste funksjon er å åpne opp et nytt rom. Der kan man le så man gråter og samtidig oppleve noe som kjennes grunnleggende eksistensielt.

Kroppen som åsted

Spørsmål om kjønn settes i spill. Det samme gjør spørsmål om makt. Stykket handler om menneskeverd og om hvor vi plasserer oss selv i forhold til andre.

Det handler ikke minst om kroppen som åsted for alt mennesket baler med, og jeg tar meg stadig i å le mens jeg ser for meg forestillingens absurde høydepunkt (som ikke på noen måter skal røpes her).

De stakkarslige forsøkene til Scarlett, Rosie og Cherry på å forme en kropp i leire spiller fint sammen med kropper i kamp ellers i stykket.

Det kan hende man som publikummer vil streifes av kvalme underveis. Men hvor ofte skjer egentlig det ved Nationaltheatret – at man kan le til man gråter eller spyr?

Kanskje Nationaltheatret bare skulle latt Susie Wang få flytte inn der oppe på loftet? De har jo allerede sin egen Jack Nicholson på huset. Jan Sælid er nemlig skremmende lik.

Ja til mer galskap ved Nationaltheatret!