Hopp til innhold
Anmeldelse

En heftig opplevelse

Synnøve Anker Aurdals tekstilkunst oppleves som mer relevant enn noensinne.

Utstillingen med Synnøve Anker Aurdal på Astrup Fearnley Museet
Foto: Christian Øen
Kunst

«Synnøve Anker Aurdal»

Astrup Fearnley Museet

21. mai–4. september

Det vil være feil å påstå at vevkunstneren Synnøve Anker Aurdal er en glemt kunstner. Hun er vist og innkjøpt av store institusjoner og representerte faktisk Norge på Veneziabiennalen allerede i 1982. Men det er likevel ikke tvil om at hun hadde fortjent mye mer oppmerksomhet.

Det er derfor en viktig begivenhet når Astrup Fearnley Museet i sommer viser den største separatutstillingen med hennes vevnader noensinne.

Det er en begeistrende opplevelse å vandre blant Aurdals frodige, humoristiske og formsterke billedvever. Men jeg tar meg flere ganger i å savne kronologi.

Det ville gjort det lettere å få øye på den svært interessante utviklingen i kunstnerskapet; fra erketradisjonell veverske til en modernist av reneste vann.

Synnøve Anker Aurdal og Byråkrater

UHYGGELIG: Synnøve Anker Aurdals skildring av det ansiktsløse byråkratiet er både morsomt og uhyggelig. Skikkelser bestående av ruter, som rubrikker i et skjema.

Foto: Victor Boullet

Hun startet som brukstekstilkunstner på 1930-tallet. I denne fasen skapte hun alt fra portierer til dekorative tepper og puter. Denne fasen er ikke så godt representert i utstillingen.

I mange år var det å veve, strikke eller sy sett på som noe traust og utrendy.

Men tekstilkunst fikk gradvis mer oppmerksomhet og en større plass på kunstscenen fra 2012 da vevdronningen Hannah Ryggen ble løftet frem internasjonalt.

Jeg har hele tiden tenkt at det kanskje handler om en lengsel i vår hastige, skjermbaserte virkelighet, etter noe langsomt, kunstferdig og fysisk.

Synnøve Anker Aurdals verk Solen

LETT Å FORSTÅ: «Solen»​​​​​​​ var et av de monumentale bildene som ble utstilt på Veneziabiennalen i 1982. Selv om det er lett å få øye på det figurative motivet med solen som speiler seg i vannet, kan man også oppleve dette som en ren nonfigurativ komposisjon, som minner om Marc Rothkos meditative abstraksjoner.

Foto: Christian Øen/Astrup Fearnley Museet

Muntert harselas

Synnøve Anker Aurdal fikk dessverre aldri oppleve denne sanselige vendingen. Det er ikke sikkert det ville betydd så mye for henne heller.

Hun var en kunstner som gjennom seks tiår holdt fast ved tråden og veven som sitt uttrykksmiddel uten å gruble stort over om det var «ut» eller «in».

Hun regnes også som den som brakte tekstilkunsten inn i bildekunstfeltet.

Synnøve Anker Aurdals verk Musikanter

PICASSO-INSPIRERT: I billedteppet «Musikanter»​​​​​​​ henter Synnøve Anker Aurdal inspirasjon fra norsk folkekunst, men også fra kubismen og Picasso. Her ser vi at musikantenes ansikt, hender og instrumenter er gjenkjennbare, mens kroppene forsvinner i den abstrakte komposisjonen.

Foto: Vegard Kleven

På førtitallet utviklet Aurdal sitt egenartede abstrakte og geometriske formspråk. Det er ikke tvil om at hun hentet avgjørende inspirasjon fra sin andre ektemann Ludvig Eikaas som hun giftet seg med i 1959.

Men Anker Aurdal var ingen kunstnerisk kopist: hun utviklet sitt helt individualiserte uttrykk.

Og hun sluttet aldri å eksperimentere, med former, med materialer og med koloritt. Hun brøt med konvensjonen knyttet til plantefarger, og brukte isteden syntetiske valører. Hun vevde med alt fra ull og lintråd til nylontau, metalltråd og hamp.

Iblant vevde hun inn små perlekjeder som skapte et spill og liv i overflaten. Dette ser vi i den vakre vevnaden «Hommage à Debussy» der perlene glitrer som regndråper i vevens løse tråder.

I utstillingen ser vi også hvordan hun gradvis frigjorde seg fra tanken om at en vev må være et bilde på veggen.

Mange av arbeidene er mer som tredimensjonale skulpturer eller installasjoner; som hennes lette foss av flettet vinyltau og metalltråd som faller mot et rundt speil på gulvet.

Høyt oppe under taket troner også et uhyggesvangert tekstiluttrykk som likner en svart fugl med utspente vinger. Hvorfor verket heter «De syv samuraier» forstår jeg ikke, men fascinerende er det i alle fall.

Fra Synnøve Anker Aurdal-utstillingen på Astrup Fearnley
Fra Synnøve Anker Aurdal-utstillingen på Astrup Fearnley

REGNPERLER: «Hommage à Debussy» (nederst til høyre) er et vakkert verk der perler skaper bevegelse og illusjonen av regndråper. Ikke alt som presenteres er bildevev på vegg. Her finnes også tekstilskulpturer og installasjoner. «De syv samuraier» til venstre i nederste bilde.

Foto: CHRISTIAN ØEN / ASTRUP FEARNLEY MUSEET

Synnøve Anker Aurdal jobbet abstrakt, men vevnadene hennes er full av små figurative elementer og referanser til virkeligheten. Titler som «magisk måne» eller «Lys i vann» skaper en sart naturpoetisk forbindelse mellom den abstrakte komposisjonen og en norsk heroisk landskapstradisjon.

Det er også mye humor og overskudd i Aurdals prosjekt, for eksempel i hennes muntre harselas med det ansiktsløse byråkratiet. Flere av hennes artige byråkrat-vevnader er inkludert i utstillingen.

Verket Sølvklode av Synnøve Anker Aurdal

NATURPOESI: Titlene legger inn en naturpoesi i de abstrakte motivene. Her er verket «Sølvklode».

Foto: Truls Teigen/Nasjonalmuseet

Integrerte bokstaver

Aurdals dype interesse for lyrikk speiler seg også i flere av hennes arbeider. Fra 1960-årene flettet hun tekstsitater inn i veven. Det ble ikke alltid like vellykket.

Men i verket «Kinesisk visdom» fra 1967 viser hun hvilken mester hun er. Her ser vi blant annet ordet «lykke» i skinnende gult mot en skimrende rosa og oransje bunn. Det er rart det ikke fremstår som klisjéfylt og kitchete. Men det er ganske enkelt fordi hun så mesterlig klarer å integrere bokstavene i komposisjonen, få oss til se dem som former i helheten, mer enn som meningsbærende størrelser.

Utstillingen med Synnøve Anker Aurdal på Astrup Fearnley Museet

FARGESPILL: «Kinesisk visdom» er preget av en interessant formvariasjon. Rektangler mot spissede ellipser med klare størrelsesforskjeller. Det er også et rikt og variert fargespill i overflaten som gir verket spenning til uttrykket.

Foto: Christian Øen

Selv om Astrup Fearnley Museet på ingen måte bringer inn noen overraskende eller spenstige perspektiver på Synnøve Anker Aurdal i denne utstillingen, er det en faglig bunnsolid presentasjon, som løfter frem et kunstnerskap som i lys av den sanselige vendingen oppleves som mer relevant enn noensinne.

Hei!

Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les gjerne videre om hva jeg synes om nye Munchmuseet eller Deichman Bjørvika i Oslo. Se også anmeldelsen av Lene Berg sin utstilling på Festspillene i Bergen.