Tre beste låter: «Smiling», «Losing the plot», «Nemesis»
Alanis Morissette vet det ikke selv, men hun har den ære av å stå bak en av de aller første CD-ene jeg eide. Alanis, Mariah og Celine var de første kvinnene som sang direkte inn i øret mitt gjennom min flunkende nye discman, og var dermed med på å forme mitt purunge sinn med hver sin episke power-vokal. Jeg er altså blant de 33 millionene som løp til platesjappa og kjøpte «Jagged Little Pill» på nittitallet, og er blant et utall millioner som ville klart seg veldig fint gjennom en karaokeversjon av «Ironic».
Evig 90’s
Så det er en ganske underlig opplevelse å høre Alanis Morissette med 2020-ører. I motsetning til mange andre artister som gjør comeback som godt voksne, høres Alanis helt lik ut på «Such Pretty Forks In The Road» – hennes første utgivelse på flere år – som hun gjorde da jeg var liten.
Musikken er noen hakk bedre produsert, og pimpa opp med diverse miks og triks, men er fortsatt umiskjennelig 90-talls, med all sin kitsch og grungepop og skamløst gutturale vokal.
Jeg synes faktisk det fortjener honnør, det vitner vel en slags autentisitet: Alanis er fortsatt Alanis. Men det er ikke dermed sagt at sangene er gode.
Vinglete avsats
Første låta gjør meg ganske optimistisk. «Smiling» er melodisk tilfredsstillende og virker helstøpt i sitt melankolsk-grungy uttrykk. Den er tro til hennes stil, og setter tonen for den tematiske røde tråden i tekstene: Psykisk nedbrytelse.
Låt nummer to er en noe klein og klisjefylt sang til Morissettes egne barn.
Denne blir etterfulgt av «Reasons I drink». Det er her jeg merker at optimismen med ett har sunket som en stein. Sistnevnte er platas første singel, og selv om den har en iøynefallende tittel og et catchy vers-riff, slår dette meg som et labert forsøk på å lage en pophit som gjør henne aktuell hos kidsa. I mine ører føles den bare pinlig og uoriginal. Jeg hadde definitivt forventet meg bedre sangskriveri enn dette fra min barndoms-heltinne.
Berger seg
Etter tre låter som jeg har hatt mest lyst til å skru av, blir jeg likevel roligere, og merker et stødigere og mer gjennomført driv i musikken.
Et til tider suggererende og dramatisk lydbilde, rikelig med ulmende grunge-gitarriff, og en gjennomgående stadionfølelse på lyden gjør at plata berger seg ganske fint i land til slutt. Spesielt på låtene «Losing the plot», «Nemesis» og «Reckoning» virker det til at Alanis er i sonen. Det funker.
Bla bla bla
Men jeg klarer ikke la være med å bli skuffa over tekstene. Mulig at de ikke var supre før i tida heller – det kan jeg umulig vurdere objektivt nå. Men jeg trodde faktisk hun var en tekstforfatter med litt mer poesi og finesse i seg enn dette:
«Here we are
I feel such rapture and my comfort is so strong, oh
One more hit
It feels so helpful in my need for respite, oh».
Lyrisk sett er albumet vaklende, til tider er strofene direkte billige og ofte dårlig sammensydd.
Dette hadde kanskje vært tilgivelig hvis budskapene var friske og spennende. Men akk. For selv om jeg på ingen måte er i tvil om at det synges om ekte følelser, blir det litt bla bla bla å høre navlebeskuende låt etter låt som handler om ett menneskes krise.
Men hvem vet, kanskje dette treffer noen rett i hjertet? For meg ligger hjertet fortsatt mer i de gamle utgivelsene til Morissette.
