Name: Anmeldelse: «Sorry» med Louis C.K.
Item: «Sorry»
Rating: 4

Hopp til innhold

Louis C.K. overrasket fansen med en e-post lørdag kveld, der han annonserte at en ny special er tilgjengelig på nettsiden hans.

Forestillingen «Sorry» ble filmet i Madison Square Garden i august i år, og dermed later det til at kanselleringen av C.K. er i ferd med å avta. I hans forrige forestilling, «Sincerely, Louis C.K,» ga jeg ham refs for å ikke ha tatt et kraftig nok oppgjør med seg selv i kjølvannet av anklagene om seksuell trakassering, som C.K. innrømte i 2017,

I det som da var hans første offisielle forestilling etter å ha vært frosset ut av det gode selskap i flere år, var han tilsynelatende lite angrende og ydmyk, og nå er han altså tilbake igjen – i selveste Madison Square Garden.

Tvetydig tittel

Å distribuere innholdet sitt via egne nettsider er noe C.K. har drevet med siden lenge før kanselleringen, men det er vel heller tvilsomt om noen av de store strømmetjenestene ville tatt i ham med pølseklype.

Spesielt etter at Dave Chappelle fikk kritikk for transfobiske kommentarer i sin nyeste Netflix-special, «The Closer». Det hjelper heller ikke at C.K. også dypper tærne i transfobisk vann i «Sorry». Mer om det senere.

Tittelen «Sorry» fremstår dessuten mer ironisk enn genuin. Tittelen er ikke en utstrakt hånd til allmennheten, men en hvilepute i form av enorme bokstaver på scenen som han kan peke på hver gang han har en vits som noen mener går for langt.

Han har offentlig adressert avsløringene, og bedt om unnskyldning. Da mener jeg det er et merkelig valg å kalle forestillingen for «Sorry», et ord som får en viss tyngde og bagasje når det kommer i sammenheng med Louis C.K., for så å bruke det ironisk. Man kan selvsagt diskutere om han skal forbli kansellert i all evighet, men det fremstår som en unødvendig provokasjon å bruke ordet på denne måten.

Drøyest i bransjen

Over til innholdet. Det er fremdeles ingen tvil om at Louis C.K. er en komiker i verdensklasse, med en enestående forståelse for timing, levering, og ikke minst tekst. Vitsene er omtrent så drøye man får dem, samtidig som de stiller betimelige spørsmål ved den menneskelige psyken.

Det kan oppstå interessante debatter som følge av Louis C. Ks tekster, om alt fra pedofili til covid-19. En dårligere komiker ville kanskje falt gjennom ved bruk av den aller drøyeste humoren: Åpenbare forsøk på å sjokkere er ofte lett gjennomskuelige, men C.K. har så godt skrevet materiale at det ikke bare handler om å si de groveste ordene.

Teksten skal rokke ved forestillingene vi har om de aller vanskeligste temaene som sjeldent diskuteres utilslørt.

Det å gjøre drøyt materiale interessant og forfriskende er en vanskelig øvelse, og Louis C.K. er en mester i kompromissløs utforsking av sine egne tankemønstre, fritt for moralske pekefingre og munnkurver.

Det er her han fungerer best, når han bruker sitt eget, forkvaklede sinn som skyteskive.

Anti-woke

Utover i forestillingen viser han også dessverre at han har blitt eldre, på den triste og litt irriterende måten. Det virker som en uunngåelig følgesvenn for aldrende komikere – bitterheten over «woke-kulturen».

Men C.K. er dynamisk. I det ene øyeblikket fullroser han konseptet med ikke-binære kjønnsoppfatninger, og sier han skulle ønske at hans generasjon også opplevde den samme revolusjonen.

I det neste er han rasende over at transpersoner får særbehandling i bekjempelse av diskriminering, mens overvektige ikke får det.

Enkelte «gammel-mann-som-hytter-med-neven»-øyeblikk er kanskje ikke til å unngå, og C.K. skal ha for at han ikke virker å være drevet utelukkende av anti-woke-spøkelset. Han trår mer varsomt enn sin kollega Chappelle når han diskuterer disse temaene, men han bør likevel være sin makt bevisst.

Som komiker i et utsolgt Madison Square Garden har man en viss innflytelse, og man kan bare håpe at han ikke bidrar til mer diskriminering og utenforskap for allerede utsatte grupper.

Bismaken

Louis C. Ks «Sorry» er provoserende av ulike årsaker, men håndverket er som alltid bunnsolid.

Han henger fremdeles godt med i et utfordrende humorlandskap, og byr på enormt velskrevne vitser og observasjoner som nesten alltid er uforutsigbare og nytenkende.

Formatet er kjent fra tidligere specials: Overordnede temaer presenteres i tur og orden, og utfylles med observasjoner og raljeringer som formidles med svært få rene punchlines.

Her er historiefortellingen en mye mer vesentlig faktor, og den upåklagelige timingen er som alltid helt unik.

Samtidig er dette en forestilling med en bismak, akkurat som forrige gang. Det ligger fortsatt noe uforløst her: Louis C.K. kunne brukt denne plattformen til å banke ordentlig løs på seg selv i kjent stil, når han først skal stå her og insistere på å ikke være kansellert.