Sidene spretter av gårde

Dagboken er den første mottakeren: «kjære dagbok, du vil ikke tro hva som skjedde i dag».

Den som skriver dagbok må derfor ha en akutt fortellertrang, uten ambisjon om at det hele vil samles til én stor fortelling. For ingen vet hva dagen vil bringe, om den blir brennemerkende eller bare en lyd som flakser forbi.

I «Sommeren med Balder» drar Øyvind Berg oss slavisk gjennom alle dagene i først mai, juni og så juli.

Det er krig i Europa og hund i hus.

Vi leser om Balders ivrige runder i hagen på randen av sommer, i samme åndedrag som nyhetsoppdateringer fra Russlands invasjon av Ukraina, og Bergs entusiasme for den japanske dikttradisjonen haiku.

«Bergsk»

Øyvind Berg er en sentral poet og gjendikter i norsk litteratur. Det umiskjennelig «bergske» fortsetter med denne boken: det skittenrene, inderlig-nedpå og alltid uredde.

Dagene spretter av gårde med personligheten til en vis og livlig mann.

Gleden av å lytte til noen fortelle om ting de har opplevd eller er dypt opptatt av, kan ikke underdrives.

Rekker ikke å kjede seg

Dagbokens frie form tillater en blanding av forskjellige tekster, noe Berg har benyttet seg av. Blant beskrivelser av været og den daglige dont sper han på med egne og andres dikt, anekdoter, analyser, referanser til myter og mer.

Sånn unngår han å oppholde seg for mye i hverdagen.

Da Per Pettersons journal «Mitt Abruzzo» fikk sprikende mottakelse for to år siden, mente noen at Petterson ikke greide å blåse liv i sin hundepregede koronatilstand.

Livet til Øyvind Berg er nok ikke uendelig mer spennende, men stilen er kjappere. Man rekker ikke å kjede seg.

Berg har skrevet dagbok før, han. I «Gjennom mørketida» (2014) skrev han én tekst hver dag i årets tre mørkeste måneder – til forskjell fra nå, med de lyseste – og også da var Bosnia-krigen et viktig emne. Men den gang skulle ingenting overføres fra en dag til den neste.

Det er ikke tilfellet med «Sommeren med Balder».

Den er mindre konsentrert i formen og har mer kontinuitet og driv gjennom flere tilbakevendende elementer, som hunden og krigen.

Livsbejaende

Selv om humoren aldri fordamper og det finnes innslag av både det groteske, plumpe og surrealistiske, virker det som Berg er mer følsom når han skriver prosa.

Om det innbakte og fandenivoldske i poesien hans ikke er direkte dempet, så er det i alle fall de nære og observante partiene i boken som skinner i minnet.

Slik husker jeg også hans forrige prosabok, romandebuten «Roseromanen» (2019). Også her rettet menneskene seg mot naturen, for å se og skjønne mer. Øyvind Berg er opptatt av det vesen(t)lige – det viktige, og det som har med vesener å gjøre.

Han ser ikke hunden Balder som sin sønn, prosjekt eller servant, men som venn.

Han ser på naboene som feirer en høytid han selv ikke gjør, som venner. Han ser ormen, valmueblomsten, karpefisken og uglen som spiser karpefisken som sine venner.

Det er trivelig å være i dette vennlige sinnet. Skjønt, boken nevner en hel del utrivelige ting.

Dina Abazović er overlevende fra Bosnia-krigen og kjenner godt til den, og Øyvind Berg er Dinas samboer og kjære og kjenner godt til henne.

Å rette seg mot naturen – som sprenger seg frem med et ønske om å leve – blir en vital kontrast mot krigstraumer og nærstående ødemark.

Å bejae livet er å fortvile seg over krigens totale mangel på respekt for liv, og det er å sette seg ned på huk foran dammen full av frosker, og la deg omfroske.