Hopp til innhold
Anmeldelse

Låter fortsatt som et av Norges beste band

Etter åtte år er Team Me tilbake med sin tredje plate. «Something in the Making» viser at god indiepop ikke går av moten.

Team Me
Foto: Jonathan Vivaas Kise
Terningkast 5 Musikk

«Something in the Making»

Team Me

Indie

11. mars 2022

Tre beste låter: «Song For a Drummer», «Five Hour Flight Into the Light» og «Into the Wild».

Et av tidenes beste norske indieband forsvant omtrent like plutselig som de kom. Team Me sin debutplate «To the Treetops» fra 2011 står fremdeles igjen som en milepæl i norsk indiemusikk, og andreplata «Blind as Night» fra 2014 er heller intet «hvilkensomhelst» i historiebøkene.

Team Me ga oss i løpet av en fireårsperiode på begynnelsen av 2010-tallet flere av låtene som definerte sjangeren på den tiden.

«With My Hands Covering …» og «All Time High» er spor som fremdeles går på høy rotasjon hos meg, og er du en musikkinteressert person i midten av 30-åra kan du umulig la det første Team Me-albumet på åtte år forbigå i stillhet.

Vintage Team Me

Plata «Something in the Making» strekker ut en 2012-hipp, fingerløs vante på sedvanlig vis: De to første låtene er breddfulle av klassiske indiegrep fra bandets storhetstid. Her er overdådig og original instrumentering i tett samspill med mannlig falsett, mens et engasjert og tallrikt kor står for refrenget. Spesielt «Song for a Drummer» utpeker seg som vintage Team Me.

Meloditeft og snasne arrangementer glir som hånd i hanske inn i en fordums tid fylt av fulle glass og vinglete mennesker på Mono, Revolver og Øya i Middelalderparken i Oslo.

Blytungt oppgjør med sorgen

Men den lettsindige åpningen på plata blir etter hvert erstattet av tung, emosjonell materie.

Mens vokalist og primus motor Marius Drogsås Hagen i «Song for a Drummer» fleipete og lystig henvender seg til sine fastgrodde eks-sambygdinger, er mesteparten av plata derimot et tidvis blytungt og rørende oppgjør med sorgen etter å ha mistet sin søster for fire år siden. Åpningslåten har hintet om det, men i «Cirkus Malcolm» og «Every Little Dream» er det helt tydelig.

Banal, platt og irriterende

Tekstene er utilslørte i sin vekselvise formidling av bitterhet, sorg, savn, forsoning og håp. Bakgrunnen er vesentlig for disse to låtene spesielt – musikalsk står de nemlig igjen som platas svakeste. Husker man derimot å vektlegge tekst og motivasjon får de en annen verdi.

Ordet svak har dessuten en litt annen betydning i møte med Team Me. Det som plager meg mest med denne type låter er at arrangementene låter billige og amerikaniserte, som Plain White T’s eller Train, og lite som det lekne og fantasifulle Team Me.

Kanskje er forventningene mine for høye, godt hjulpet av mange år med sultefôring.

Sorgbearbeidelsen er en god krykke å lene seg på. Men at låter som ellers kunne sklidd rett gjennom reddes av et bunnsolid, tekstlig sikkerhetsnett gjelder ikke alle låtene: Avslutningssporet «Lost My Train of Thought» er intet mindre enn en banal, platt og irriterende vederstyggelighet som ikke hadde gjort seg bort på et middelmådig Ed Sheeran-album.

Men, men. Vi kan jo bare si at plata slutta etter låt nummer tolv. Det er nok best.

Liksom-preppy punkdrakt

Plata tar et godt byks inn i amerikansk collegerock fra midten av 2000-tallet med fengende og melodiske gitarriff på «Into the Wild».

Vokalist Hagen ikler også stemmen en liksom-preppy punkdrakt, som passer perfekt til sjangeren her. Han skal ha for det, Hagen, han tilpasser vokalen sin til de overordnede regler som måtte gjelde for de ulike låtene, ikke bare på collegerock-homasjer.

De tidligere nevnte, amerikaniserte poplåtene får for eksempel mer pust, mens dansbar indie gjøres i falsett. Det er et tegn på en solid skaper med store ambisjoner og hederlige intensjoner.

Låter fremdeles som et av Norges beste band

Bandet Team Me

TEAM ME: Fra venstre: Julie Ofelia Ossum Østrem, Uno Møller, Simen Sandbæk Skari, Bjarne Alexander Ryen Berg, Elida Inman, Simen Schikulski og Marius Drogsås Hagen.

Foto: JONATHAN VIVAAS KISE

Hagen er kanskje primus motor i Team Me, men han har da også med seg et knippe svært dyktige musikere. Simen Schikulski, Simen Sandbæk Skari, Julie Ofelia Ossum Østrem, Elida Inman, Uno Møller Christiansen og Bjarne Alexander Ryen Berg er essensielle for at Team Me fremdeles låter som et av Norges beste band.

Lekent samspill og forbilledlig instrumentvariasjon gjør at «Something in the Making» ikke har nubbesjanse til å bli en kjedelig plate.

Gjengen har mye på hjertet, og har heldigvis melodier nok til å få formidlet det.

Vel blåst!

Det er jeg som er Espen. Jeg er frilanser som skriver om musikk for NRK. Dersom du vil lese mer kan jeg anbefale anmeldelsene mine av Aurora sitt nyeste album «The Gods We Can Touch» og Honningbarnas «Animorphs». Alle de nyeste kulturanmeldelsene finner du på nrk.no/anmeldelser.

Fra P3 GULL 2014

Team Me fremfører «F is for Faker» under P3 Gull i 2014.