Anmeldelse

Nok en formidabel fortelling av Lucinda Riley

Når norske lesere i dag får servert den sjette fortellingen om Solsøsteren, hungrer lesere over hele verden etter den aller siste romanen om de syv jentene mystisk Pa Salt adopterte.

Lucinda Riley og bokomslag til Solsøsteren

FORMEL: Lucinda Rileys bøker har toppet norske og europeiske bestselgerlister i flere år. Hun fortsetter med suksessformelen i boken «Solsøsteren».

Foto: Astrid Waller / Cappelen DAMM

Hver bok er et klisjébonanza, men bare et naturtalent av en forteller evner å både tøye og tøyle dem slik Riley gjør.

Alle hemmelighetene til Pa Salt har pirret både søstrene og leserne gjennom serien, og er selvsagt motoren i en for lengst avslørte suksessformel: La to historisk, geografisk, kulturelt og eventuelt sosialt ulike skjebneveier løpe sammen, slik at den moderne hovedpersonen finner ny tilhørighet, romantikk og livslykke gjennom kontakt med sine røtter og sin uventede arv.

I «Solsøsteren» er turen kommet til rebelske Electra. Hun kaller seg selv en «svart sjiraff» og rager med sin supermodellstatus og 184 centimeter høye skikkelse i ethvert sosialt terreng. Hun fikser og trikser og sjonglerer både sitt utsvevende sexliv og like aktive rusmisbruk, omgitt av ikke alltid like nobelt motiverte «hjelpere».

Inn i luksus- og kokaintåka kommer brått en ny assistent, Mariam. Hun er vakker, sympatisk og praktiserende muslim som attpåtil er av kongelig slekt etter den tidligere sjahen av Iran.

Like brått står en 187 centimeter høy bestemor i døren, og så eskalerer både rusbruk og fortellingen om Electras opphav.

Bruker historiske drama

Reisen går tilbake til 1939, og to av de mest legendariske sosietetsmiljøene: Først til New Yorks Manhattan-fiff med familier som Vanderbilt, Mrs. Roosevelts gryende feministiske samlinger, og også kampen mot rasisme og for borgerrettigheter.

Så virvles vi videre til Nairobi, Kenya og en salig blanding av faktisk historie og fiksjon.

Lucinda Riley plasserer ganske så elegant sin leser på første rad når famøse mord og historiske kjendis-tragedier inntreffer.

Etiske minefelt

Bokens hovedtematikk, rusmisbruk og selvmord, speiles i begge fortellingene. Skildringen av Electras tilfriskningsprosess er nok en smule søtladen og naivt positiv, men ellers skapes troverdige skildringer av så vel modelljobbing som fattigkvarterene rusbrukere dør av aids fordi de deler på sprøytene.

Riley er på samme tid konservativ og freidig i sin omgang med mange ømtålige temaer. Aktuelle temaer som kjøttskam og veganisme basert på dyreetiske valg er også berørt i begge historiene, selv om dette neppe var mye fokuserte tema i 1940-årenes Kenya.

Forfriskende original

Dette verket, som de fleste av Rileys bøker, røper en stor pasjon for historie og research. På sitt beste vever hun små og kuriøse detaljer fra sted, kultur og tidsepoke inn i en kontekst som faktisk gir leseren et godt inntrykk av verdensbildet de ulike karakterene eier.

Selvsagt må det finnes anakronismer når målet er å skape identifikasjon hos en moderne leser, men selv om man ser utenfor denne sjangeren, er det ikke mange forfattere som ville klart å forme så mange og ulike miljøer på en gjennomført medrivende og levende måte.

Her ligger da også nøkkelen til sjangerens internasjonale suksess: alle finner sin «hjertesak» i tillegg til den obligatoriske romantiske hjerte-smerte-fortellingen. Sistnevnte er dog ofte forfriskende original – Riley våger oftere enn konkurrenter som Jojo Moyes, Kate Morton og Victoria Hislop å bryte med sjangeren ved å snyte sin nåtids-heltinne for Mr. Right og happy endings.

Rileys originale språk er muntlig, levende og for sin sjanger ganske variert. Oversetter Benedicta Windt-Val kan ikke klandres for at boken på norsk mister både sug og glød i sammenligning med den engelske originalteksten; klisjeer klinger kanskje rett og slett bedre på engelsk?

Universell hverdagsetikk

Boken inneholder mye dialog og et rikt persongalleri, og sidetallet er nesten 800, men er så lettlest at ikke engang anmelderen føler trang til å kreve ekstra honorar for lang tekst.

En utfordring i den Rileyske skrivestue har vært de mange overgangene, både innenfor samme tidslinje og vekslingen mellom disse. Bortsett fra en klumsete transportetappe på noen få sider mellom 1941 og 1945, fungerer flyten denne gangen noenlunde godt.

Riley skriver med en oppriktig pasjon for historie og mennesker, og evner å bryte ned selve livets store drama til tablåer av gjenkjennelighet og universell hverdagsetikk. Både boken og serien er en formidabel komposisjon, særlig fordi de doble tidslinjene krever dobbelt opp av persongalleri i tillegg til ulike miljø og kulturskildringer.

Anbefalt videre lesing: