Anmeldelse

Bra detektiv, fjollete oppklaring

Hans Olav Lahlums nye krimserie stiller med en hederlig detektiv i en nazifisert politietat og en tidskoloritt som er på merket. Men selve krimgåten blir vel oppkonstruert.

Hans Olav Lahlum gir ut krimromanen "Sneen var ren" høsten 2021.
Foto: Cappelen Damm/Agnete Brun
Bok

«Sneen var ren»

Hans Olav Lahlum

Krim

21. september 2021

Cappelen Damm

Med «Sneen var ren» lanserer Hans Olav Lahlum, forfatter, historiker, politiker og sjakkentusiast en ny historisk krimserie. Mens de ni bøkene om K2 og Patricia foregikk på 1960 og -70 tallet, er vi nå tilbake i krigens dager, i 1942.

En fremtredende advokat og NS-mann blir funnet skutt og drept på hytta. Til åstedet kommer politimann og forteller i romanen, Engly Martinsen.

Han legger merke til at i nysnøen som omgir hytta, har drapsmannen underlig nok ikke satt spor. Engly Martinsen kan videre slå fast at NS-advokaten er særdeles død, og at de mistenkte er mange.

Først og fremst familien, naturligvis: De to døtrene, som arver hver sin del av den store formuen. Eller hva med kompanjongen i advokatfirmaet, den fraskilte kona eller den unge elskerinnen? Alle har de motiv, og få har vanntett alibi.

Samtidig er det et visst press på Martinsen om å finne de «riktige» skurkene. Tyskerne og NS-eliten er nemlig enig om at de vanlige mistenkte i enhver sak der et NS-medlem blir drept, er jøssingene, de norske motstandsmennene.

Kringsatt av nasjonalsosialister

Forekomsten av råttenskap og korrupsjon i politiet er et fast innslag i krim. Og det blir naturligvis satt på spissen under krigen.

Engly Martinsen kommer relativt godt overens med sin unge assistent, Egil, selv om Egil er medlem av NS. Og uansett hvilke skurker Martinsen kan møte og bekjempe ute i samfunnet, er det få av dem som er verre enn hans egne overordnede – som politiminister Jonas Lie og sjef for Sikkerhetspolitiet, Karl Marthinsen, to høyst ekte nazi-topper som gjør sine gjesteopptredener i romanen.

NORSKE NAZITOPPER: Karl A. Marthinsen (t. v.) var sjef for det norske Statspolitiet. Jonas Lie (t. h.) var kommisarisk statsråd for Politidepartementet, sjef for Germanske SS Norge og politiminister. Begge figurerer i Hans Olav Lahlums nye krimbok «Sneen var ren».

NORSKE NAZITOPPER: Karl A. Marthinsen (t.v.) var sjef for det norske Statspolitiet. Jonas Lie (t.h.) var kommissarisk statsråd for Politidepartementet, sjef for Germanske SS Norge og politiminister. Begge figurerer i Hans Olav Lahlums nye krimbok «Sneen var ren».

Foto: NTB

Dilemmaet som Engly Martinsen opplever er opprivende. Enten: Fortsett å jobbe for nazistene og risiker at arbeidet du gjør blir misbrukt i deres tjeneste. Eller: Si opp og overlat jobben til noen andre som ikke engang prøver å være nøytral.

For å gjøre det ekstra komplisert, har Martinsen tre barn: En sønn som er frontkjemper på tysk side og en sønn som slåss for England, samt en datter som sannsynligvis er involvert i hjemmefronten.

Og når han møter den eldste datteren til den myrdede advokaten, blir han hodestups forelsket i henne, til tross for at hun er en av de mistenkte, til tross for at hun er en rik vestkantdame, og til tross for at hun er NS-medlem. Lett skal det ikke være.

Denne politiske manøvreringen i et landskap der du ikke er helt sikker på hvem som er hvem, eller hvem du kan stole på, synes jeg Lahlum får mye ut av.

Knirk i maskineriet

Historikeren Lahlum er på merket når det gjelder tidskoloritten. Vi forstår at på denne tiden kan man avgjøre hvem som har god råd og gode kontakter, av å se hvem som ikke har knottgenerator på bilen. Bensin er for eliten.

Jeg har i utgangspunktet stor sympati for prosjektet med å levere klassiske krimgåter i Agatha Christie-stil. Men Lahlum ikke er noen Christie, noe jeg tror han vil være den første til å innrømme.

Det hele kan bli litt for skjematisk, hjulene i maskineriet blir for synlige.

Hele det sentrale spørsmålet om hvordan morderen kom seg inn til og ut fra hytta, uten å sette spor i snøen, er relativt fjollete, og oppklaringen står i stil med problemstillingen.

Her har vi dype psykologiske, nærmest eksistensielle spørsmål, og så står detektiven og lurer på om morderen kunne ha unnsluppet i småfly, eller ballong, eller hva med en ekstra lang stige?

Man blir minnet på hvorfor den klassiske engelske krimgåten i sin tid ble forlatt, fordi den ble for søkt, for kunstig, for livsfjern.

Den siste ærlige

Vår nye helt, Engly Martinsen, er ellers en sympatisk og relativt mangefasettert type. På mange måter en mer klassisk krimhelt enn K2, som til tider hadde en viss komisk aura, der han hadde rollen som den uvitende Dr. Watson til Patricias briljante Sherlock Holmes.

Premisset med en hederlig politimann som forsøker å manøvrere i et landskap av nazister og medløpere, er sterkt, og burde love godt for fortsettelsen.

Kjennere av krigshistorien vil nok vite hvordan det går med Martinsens overordnete, Jonas Lie og Karl Marthinsen. Det er ingen grunn til å tro at Lahlum kommer til å ta en Tarantino (som et par ganger har latt kjente skurker få en helt annen skjebne på film enn i virkeligheten), og pønske ut et kontrafaktisk endelikt for disse to nazi-koryfeene .

Men jeg leser gjerne videre for å finne ut hvordan det går med Engly Martinsen, den siste ærlige purk i en politistyrke dominert av NS.

En får bare håpe han kan unngå å bli sugd opp av den nazifiserte etaten han jobber i, og slippe flere saker med altfor vidløftige oppklaringer.

Merknad: I førsteversjonen av denne anmeldelsen var det formulert at det var en fysisk umulig løsning på saken i boken. Dette er korrigert til «altfor vidløftige oppklaringer», da løsningen er fysisk mulig, men veldig vanskelig.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: