Hopp til innhold
Anmeldelse

Nesbø i stilsikker form

Jo Nesbøs fortellinger i «Sjalusimannen og andre fortellinger» er godt sett, godt fortalt og utmerket underholdning – med et visst trykk.

Jo Nesbø gir ut novellesamlingen "Sjalusimannen og andre fortellinger", april 2021.
Foto: Stian Broch/Ashcehoug
Bok

«Sjalusimannen og andre fortellinger»

Jo Nesbø

Krimnoveller

April 2021

Aschehoug

«Jeg er ikke redd for å fly. Sjansen for at en gjennomsnittlig flypassasjer skal dø i en flystyrt på et rutefly, er én til 11 millioner. Sagt på en annen måte: sjansen for at du dør i flysetet som følge av hjerteinfarkt er åtte ganger så stor».

Slik begynner den første fortellingen i «Sjalusimannen og andre fortellinger», Jo Nesbøs nye bok som altså er en samling fortellinger, heller enn noveller.

Åpningen er på flere måter typisk for de sju tekstene av ulik lengde. Tydeligst, når noen historier er lest, er faktadroppingen, presentasjonen av påstått viten, som dette med sjansen for å dø i et flysete.

Nesbø liker å servere leseren fakta, trivia eller ei. Dernest, noe mer nedtonet, er det kamuflerte frampeket gjemt i disse første ordene. Som jeg ikke sier mer om, det ville være dårlig gjort.

Assosiasjon Roald Dahl

Det jeg derimot skal si noe om, er dette: Jeg hadde ikke lest veldig mange sider i denne åpningsfortellingen, med tittelen «London», før jeg tenkte på Roald Dahl med en viss glede – og ikke så lite forventning.

Det har seg nemlig slik, som mange av leserne sikkert vet, at Roald Dahl ikke bare skrev fantastisk litteratur for barn. I løpet av en karrieren rev han også av seg en lang rekke fortellinger for voksne, ofte publisert i amerikanske magasiner som The New Yorker. De var gjerne makabre, iblant morsomme, og det man kalte vovede – såpass at The New Yorker iblant takket nei på moralsk grunnlag. Så mange ble fortellingene, at min visstnok komplette samling er nesten 800 sider lang. Noen av de bedre finnes også på norsk.

Punch

Hva har dette har med Jo Nesbø å gjøre? Jo, mange av Roald Dahls mest minneverdige beretninger er av et slag som – etter nærgående og detaljerte studier av personer, miljø og en konflikt, eller et paradoks – ender med at leseren utbryter for seg selv, gjerne hoderystende eller til og med forskrekket: Å, fa..! Sånn var det, ja! En punchline, eller bare en punch til slutt, med andre ord – en som gjerne peker nese til moralen.

Det jeg altså lurte på ganske tidlig i fortellingen «London», var om ikke Nesbø hadde lagt ut på en slik galei. Og slik var det jo.

En psykolog om bord i et fly, en gresk politimann med sjalusi som spesiale, en kvinne med flyktningbakgrunn ansatt i en 7-Eleven-butikk, en kar som frakter søppel i Oslo, en mislykket fotograf med velstående kone, en fetert forfatter som ikke lenger vil være sirkusartist i offentligheten og en drosjesjåfør fra Grenland som venter på eget løyve. Der har du de sju hovedaktørene. De er svært forskjellige, men innenfor rammen av denne boka har de (minst) én ting til felles – i tillegg til at de på en eller annen måte drar med seg denne slutten jeg snakker om, den punchen som runder fortellingen av til et hele.

Igjen, jeg holder selvsagt kjeft om hva det ene er.

I egen tid

Jo Nesbø forteller godt, han kan den kunsten. En sjelden gang blir han pratsom, også i denne boka, det får leseren tåle. Viktigere er de raskt etablerte premissene, karakterenes risikable atferd og tekstens egen framdrift. Og en humor som lener seg nokså sterkt på det svarte spekteret.

Nesbøs fortellinger står godt plassert i vår egen tid, pandemi og immigrasjon inkludert. Det forhindrer ikke at de også beretter seg inn i en eldgammel tradisjon der underholdningsaspektet i seg selv er nobelt nok, fortalt for sin egen skyld, sin egen form og for fortellergledens utløp: Hah! Se der, sånn gikk dét!

Godkjent

Om Jo Nesbø har begått en stilstudie i salige Roald Dahls fotspor, er ikke viktig i seg selv. Andre har også lekt i denne stilarten med bravur. Det går også an å hevde at han ved én anledning er litt forutsigelig i temavalget. Viktigere er det at Nesbø, ved å beherske sitt tempo, ved å se sine karakterer klart og gi rom for sine presist observerte miljødetaljer, har skrevet sju fortellinger som alle holder mål.

Stort er det ikke, men sjangeren innbyr heller ikke til stort. Godkjent, derimot, da snakker vi.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: