Nådeløs om Hagen, koselig om Listhaug

I kjent Fremskrittspartiet-ånd skriver Siv Jensen i forordet at hun ville skrive en «ujålete, lettlest og underholdende selvbiografi».

Hun lykkes bare delvis med det siste.

For at boken virkelig skulle vært underholdende, måtte forfatteren Jensen ha tatt flere sjanser. Men politikeren i henne er for klok og lojal.

Angrepet på Carl

Det er ingen hemmelighet at Carl I. Hagen har vært en torn i øyet for Siv Jensen etter at Hagen gikk av som partileder. I selvbiografien får vi det svart på hvitt.

Hagens mange innblandinger, ofte gjennom mediene, har åpenbart vært frustrerende. Jensen omtaler både Hagen og hans kone Eli som «mer og mer nedrige i sine angrep».

Her er Jensen på sitt skarpeste. «Nå skal Sylvi få slite med ham», oppsummerer hun.

Dette er engasjerende lesing for dem som liker sine politiske selvbiografier servert med en viss temperatur. Men ærlig talt: Denne så vi vel komme?

Det er ingen risiko involvert for hverken Jensen eller partiet i å gå hardt ut mot Hagen og hans kone. Tilsvarende er stikkene mot Per Sandberg og Lars Sponheim nokså ufarlige.

Om sitt forhold til nåværende partileder Sylvi Listhaug er Jensen mer forsiktig. Hun bruker et helt kapittel til å hamre inn at det ikke finnes noen friksjon i relasjonen.

Landsmøtekvelden Listhaug ble valgt som leder beskrives slik: «Sylvi ønsket meg en fantastisk reise videre i livet. Jeg sa at Frp er i de beste hender med Sylvi ved roret».

Her nærmer boken seg hyttebokprosa. Det var fint vær, god mat og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Bakstreversk Frp

Mer overraskende er det å lese om politiske saker der Jensens personlige mening har gått på tvers av partiets politikk, som for eksempel om ulv og likekjønnet ekteskap.

I klimasaken skriver Jensen at Frp har vært bakstreversk. Lillesøsteren Nina Jensen, som har viet hele sitt voksne liv til miljøspørsmålet, skal visstnok ha forstått at storesøsteren hele tiden har vært enig med henne.

Siv Jensen tar også selvkritikk i noen saker. For mange lesere vil dette sette Jensen i et mer flatterende lys. Et ikke helt uvanlig grep i en selvbiografi.

Men de virkelig kontroversielle sakene som Søviknes-saken, snikislamiseringsbegrepet og debatten etter 22. juli blir derimot enklere behandlet. Her finnes ingen ny refleksjon.

Og enkelte steder blir retorikken for enkel. «Kanskje er det også på tide å avlive myten om Frp og våre nye landsmenn», skriver Jensen.

Deretter forteller hun om en taxisjåfør som nylig ville ha en selfie med Jensen fordi kona var fan. Ikke dårlig å få det ryktet av banen!

Dette er ikke boken for de dype analysene.

Genuin kjemi som metode

Portrettet av Jensen som et sympatisk og lojalt menneske er likevel troverdig.

Privatpersonen Siv Jensen vier mye tid til sin nærmeste familie og snakker med mor og søster minst en gang om dagen. Hennes fetter som har slitt med rusproblematikk bor fast hos henne. Denne omsorgsfulle siden av Jensen er interessant å lese om.

For det blir etter hvert tydelig at Jensens evne til å bygge relasjoner var en viktig del av hennes politiske talent. Det fremstår genuint når hun omtaler sine politiske motstandere med respekt og varme.

De gode relasjonene og personkjemien var avgjørende da Jensen for første og foreløpig eneste gang fikk Frp inn i regjering i 2013. Carl I. Hagens mange konflikter med partilederne Bondevik og Willoch gjorde et regjeringssamarbeid vanskelig, for ikke å si umulig. Jensens innfallsvinkel var annerledes.

Siv Jensens selvbiografi tydeliggjør dermed hvordan et viktig kapittel i Frps historie er over.

For hennes arvtager Sylvi Listhaug har neppe de samme relasjonsbyggende egenskapene. Men det skriver altså Jensen ingenting om.

Selv med noen kraftsalver er selvbiografien til Siv Jensen en veldig trygg utgivelse.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.