Klaus Mäkelä hadde knapt rukket å fylle 25 da han gikk løs på innspillingen av Jean Sibelius’ komplette symfonier med Oslo-Filharmonien i mars i fjor.
Hvis noen skulle være i tvil: Ja, dette er rekorden så langt.
Nestoren Paavo Berglund var 41 da han tok fatt på disse verkene foran mikrofonene for første gang.
Jukka-Pekka Saraste var 31, Sakari Oramo 35, Okku Kamu oppunder 70 (men spilte inn andre symfoni allerede som 23-åring), Osmo Vänskä 42, Petri Sakari 38, Leif Segerstam 46 og John Storgårds 48.
Pietari Inkinen kommer nærmest Mäkelä i alder. Han var snaue 29 da han tok fatt på sin komplette innspilling sammen med New Zealand Symphony Orchestra for omtrent 10 år siden.
Denne kjedelige oppramsingen har kanskje i det minste fått frem følgende poeng: Lista over finske dirigenter som har spilt inn Sibelius’ komplette symfonier begynner etter hvert å bli ganske lang.
Så hvorfor Sibelius, nok en gang, fra en finsk dirigent i etableringsfasen? Er det fordi det er selvsagt at finner er eksperter på Sibelius? Eller har Mäkelä faktisk noe genuint nytt å bringe til torgs?
Skal vi tro enkelte av mine kolleger i inn- og utland (overskriftene har vært vanskelige å unngå), er Mäkelä omtrent det beste som har skjedd siden ostehøvelen.
Min begeistring er litt mer avmålt. Jeg skal prøve å forklare hvorfor.
Symfonisk naturmystikk
Jean Sibelius komponerte sju symfonier mellom 1898 og 1926. I opposisjon til sentraleuropeiske modernister som Mahler og Strauss utviklet Sibelius en egen og særpreget stemme som kombinerte både senromantiske, modernistiske og neoklassiske trekk.
Mest av alt var Sibelius inspirert av den storslagne naturen omkring det som ble hans faste bopel fra 1904: «Ainola» i Järvenpää noen mil nord for Helsingfors.
Inspirasjonen kom også fra den sjamanistiske panteismen man finner i Finlands nasjonalepos «Kalevala». Sibelius' skisser er full av henvisninger til den finske folketroens naturguder og åndelige krefter.
Den moderne finske Sibelius-tradisjonen, med dirigenten Paavo Berglund som farsfigur, har på sin side vært mer opptatt av bokstaven enn ånden i sin tilnærming til Sibelius' orkestermusikk.
Dette har ført til en rekke briljante gjennomlysninger av partiturene, hvor det musikalske uttrykket kanskje har fremstått som mer inspirert av moderne finsk design enn urgammel folketro.
Mykere i kantene
Med en smule velvilje går det kanskje an å si at Mäkelä bringer tilbake noe av det «romantiske» i Sibelius-fortolkningen. Her møter vi en Sibelius som er mykere i kantene, og hvor kjernen utgjøres av en varm og rik strykerklang.
Tempi ligger overveiende på den mer moderate siden, og tendensen er mange steder heller å holde noe tilbake enn å slippe kreftene løs. Oslo-Filharmonien følger opp gjennomgående med orkesterspill på høyt nivå.
Ofte skaper Mäkeläs tilnærming en fascinerende magi i uttrykket, særlig i partier som domineres av repeterende strykefigurer (noe det er mye av hos Sibelius). Mäkelä skaper her på sitt beste en suggererende effekt, som åpner opp nye erfaringsrom i allerede velkjent musikk.
Mäkeläs tolkning av Sibelius' bekmørke fjerde symfoni har mye av dette, og fremstår for meg som et av albumets høydepunkter.
Den karakteristiske åpningen i fagott og dype strykere låter sjeldent ugjestmildt, og den påfølgende melodien i solo cello formes uutholdelig vakkert i all sin desperate isolasjon.
Andre steder er det som om musikken blir sittende fast i noe som den aldri helt kommer seg løs fra. Det suggererende slår om i en form for stillstand, hvor opplevelsen snarere er at musikken mangler energi og fremdrift.
Et karakteristisk eksempel er åpningen av finalesatsen i Symfoni nr. 5, hvor tempoet ikke bare settes an relativt treigt, men i tillegg synker merkbart etter hvert som orkesterteksturen gradvis utvides med flere instrumentgrupper.
Tar aldri helt av
Det jeg sliter mest med ved Mäkeläs tolkninger, er at de litt for ofte mangler dette uhåndgripelige elementet av flukt, som er så essensielt i musikk av Sibelius.
Dette er vrient å sette ord på, men jeg tror det har med å gjøre hvordan Sibelius' musikk ofte folder seg ut som et landskap med vidstrakt horisont, samtidig som forgrunnen er svært detaljert og full av liv.
Denne mangelen gjelder først og fremst de tre siste symfoniene, som liksom aldri helt får det karakteristiske løftet som er så særegent for det musikalske forløpet, særlig i de hurtigere satsene.
For eksempel fremstår begge to yttersatsene i Symfoni nr. 6 for meg som i overkant tunge og stillestående. Dette handler like mye om karakter og formmessig oppbygning som tempo, selv om disse tingene henger sammen.
Størst problem har jeg med Mäkeläs tilnærming til Symfoni nr. 7, som mange vil hevde er Sibelius' ypperste verk.
Sibelius realiserer her en fullblods symfonisk form innenfor rammen av én lang sats. Resultatet er en uendelig fascinerende studie i musikalske transformasjoner og forvandlinger, samtidig som storformen markeres gjennom et mektig tilbakevendende tema i trombone.
Et av de karaktermessige ytterpunktene i verket kommer litt før midtveis, i et hurtig parti med tempoangivelsen «vivacissimo» («svært livlig»). Under Mäkelä låter dette partiet imidlertid forunderlig treigt og tungrodd.
Den glidende overgangen til neste formdel i bølgende strykebevegelser, etter min mening det mest fantastiske partiet Sibelius noen gang komponerte, mister dermed mye av effekten. Det mektige trombonetemaet ender opp som et tamt antiklimaks.
Det siste har ikke primært med tempo å gjøre. Det handler like mye om et annet problem hos Mäkelä: Messingblåserne blir enkelte ganger litt anonyme og tilbaketrukne i klangbildet. Det storslåtte høydepunktet mot slutten av tredje symfoni lider av det samme.
Uforløst potensial
Å spille inn Sibelius' komplette symfonier er et stort løft både for en dirigent og et orkester. I fysisk format består dette albumet av fire CD-er med en samlet spilletid på bortimot fire og en halv time.
At Mäkelä velger et så ambisiøst prosjekt som sin debut på Decca – selveste «dronningen» blant klassiske plateselskaper – sier noe om selvtilliten hos både dirigent og orkester.
Selvtilliten er berettiget, for det er ingen tvil om at Mäkelä er et formidabelt dirigenttalent. Den unge mannen har bergtatt et helt klassisk musikkliv og løftet Oslo-Filharmonien tilbake til elitedivisjonen av internasjonale orkestre.
Min konklusjon er like fullt at Mäkeläs Sibelius-debut ikke treffer helt der hvor den skal.
For meg fremstår prosjektet som uforløst, og jeg har en følelse av at Mäkeläs ønske for å posisjonere seg i et allerede nokså tettpakket felt ikke helt har latt seg løse på verkenes egne premisser.
Det er samtidig verdt å minne om at det er en solid tradisjon blant finske dirigenter for å spille inn disse symfoniene flere ganger. Berglund topper listen med hele tre komplette innspillinger, mens både Vänskä, Segerstam, Saraste og Inkinen kan skryte av å ha pløyd seg gjennom partiturbunken to ganger.
Det skulle ikke forundre meg om Mäkelä kommer tilbake om noen år og gir oss en Sibelius-innspilling som for alvor vekker de slumrende finske naturgudene til live igjen.
Hei!
Jeg er utdannet musiker og musikkviter, og jobber som anmelder innenfor opera, klassisk og samtidsmusikk i NRK. Har du tips til noe jeg bør sjekke ut eller anmelde? Send meg en epost!
Les gjerne saken jeg skrev om åtte kvinner som endret den klassiske musikken, dykk inn i historien om Kirsten Flagstad, oppdag fem av operahistoriens vakreste kjærlighetsduetter, eller lytt til mine anbefalinger i NRK Radio.