Den lystige Ibsen

«Sancthansnatten» har blitt kalt «Ibsens hemmelige skuespill».

Dikteren selv, den da 24 år gamle Henrik Ibsen, opplevde ikke akkurat suksess med dette ungdomsstykket. «Sancthansnatten» fikk en lunken mottagelse, ble av Ibsen selv kalt et «miserabelt produkt» og lagt på is ganske fort.

Derfor kan du risikere at stykket ikke finnes i Ibsens samlede verk dersom du har en utgave stående hjemme.

Nationaltheatret og Ibsen Museum & Teater har rebelsk og ulydig blåst støv av det gamle manuskriptet.

Nå spilles det i Ibsens hjem i Arbins gate i Oslo – inspirert av hvordan teater ble oppført på Ibsens tid.

En slags Shakespeare-kopi

For å si det med en gang: Dette er på ingen måte den originale og utfordrende dikteren Ibsen senere ble. Kanskje kan en finne spor av det som senere skulle komme i «Sancthansnatten», men mest av alt minner dette om en norsk kopi av William Shakespeares «En midtsommernattsdrøm» – en kopi som på ingen måte lever opp til originalen.

Det hindrer ikke «Sancthansnatten» fra å være lystig, leken og lettbeint (det siste i ordets mest konkrete forstand når man har sett Jacob Jensen trippe over scenen i rollen som Jørgen Kvist).

Det er Shakespeare med norsk vri: Her er det ingen alv, men en nisse som putter underlige urter i midtsommerpunsjen slik at kjærlighet kan utvikles og forvikles. Det er ikke konger og dronninger som gjennomlever et sommernattseventyr, men norske ungdommer i Telemark. Her er oppblåste dikterspirer og misforstått nasjonalromantikk – og, som i romantiske komedier seg hør og bør – kjærlighet.

Datidens standard

Sigrid T’Hooft er blant Europas ledende regissører når det gjelder kunnskap om hvordan teater ble skapt før i tiden. Inspirert av dette setter hun opp forestillinger inspirert av hvordan tekstene ble spilt i tiden de ble skrevet i, men samtidig møtt av dagens blikk.

Malte, flyttbare landskapskulisser rammer inn sommereventyret.

Katja Ebbel har latt scenen bade i sommermyke pasteller, mens karakterene står frem gjennom Anna Kjellsdotters klare og sterke fargevalg i kostymene. Det lystige sommerspillet følges av musikk, og Magnus Loddgard har virkelig gjort en solid jobb med å finne frem til musikk som løfter frem et tidsbilde og samtidig følger handlingen godt.

Han har ikke et orkester til rådighet, slik Ibsen hadde på 1850-tallet, men et piano med snev av gammel klang gjør jobben godt. Scenen er mykt lyssatt etter datidens standard.

Solid jobb som nisse

Skuespillerne er i seg selv et, ja, skue.

Store fakter, frontalt spill og mye patos gjør handlingen enkel å forstå, samtidig som skuespillerne har anledning til å legge inn mange lystige lag i det fysiske scenespråket. Det har maskespillets tydelighet og fysiske lekenhet selv blant innlærte, overdrevne fakter.

I prologen får Per Christian Ellefsen virkelig ta ut alt han eier av lydmalende stemme, og også som nisse gjør han en solid jobb med å dra handlingen videre. Det er ingen tvil om at en kraftfull stemme er et pluss i oppsetninger som denne.

Det er kostelig, lystig, en teaterlek innenfor gitte, noen ganger stramme, rammer. Patosens detaljspill blir avgjørende, og det er mye å more seg over i «Sancthansnatten». Kjærlighet og forvikling er, som alltid, en vinneroppskrift.

Samtidig forblir stykket en parentes hos vår store dikter.

Kritikken av det nasjonalromantiske anes, men blir sterkere hos Ibsen senere.

«Sancthansnatten» er mest av alt gøy fordi den utforsker og utvider ibsentradisjonen i Norge, og Ibsen Museum & Teater er et lurt sted å gjøre det på.

Jeg har alltid undret meg over hvorfor Norge ikke byr på Ibsen-teater over en lav sko til turister som kommer til landet om sommeren.

Nå blir det forhåpentlig en endring på det.