Hopp til innhold
Anmeldelse

Uforløst fremtidsfabel

Bergen Nasjonale Operas post­apokalyptiske oppsetning av «Rusalka» mangler kreativitet og brodd.

Fra «Rusalka» ved Bergen Nasjonale Opera 2023.
Foto: Magnus Skrede / BNO
Terningkast 4 Opera

Antonín Dvořák: «Rusalka»

Grieghallen, Bergen

18. mars–24. mars

Eventyr­opera («Märchenoper») ble en mote­greie blant tyske komponister på slutten av 1800-tallet.

Utrustet med alle triksene fra Wagners verktøy­kasse gikk komponister som Engelbert Humperdinck og Richard Strauss løs på fortellinger inspirert av brødrene Grimm og H.C. Andersen.

Det måtte dog en tsjekker til for å komponere den flotteste av alle eventyr­operaer: Antonín Dvořák.

Plottet i «Rusalka» minner ikke så rent lite om «Den lille hav­fruen» i sin skildring av den umulige kjærligheten mellom en høyst menneskelig prins og vannymfen som har gitt operaen dens navn.

Underveis kjører Dvořák full pakke med forlokkende skogs­vesener, vann­gnomer, onde fyrstinner, slotts­ball, hekse­brygg og abrakadabra.

Mest eventyrlig er likevel Dvořáks musikk, som mesterlig maner frem bilder av måne­opplyste innsjøer, hekseri og prinselig prakt.

Moderne og aktuell

Fra «Rusalka» ved Bergen Nasjonale Opera 2023.

MYSTISKE VESENER: I midten fra venstre, syngende: Hamida Kristoffersen (1. skogsnymfe), Monika Jägerová (3. skogsnymfe) og Marcela Randem (2. skogsnymfe). Statister fra Teatertigrene. Bak til høyre: Malin Byström som Rusalka.

Foto: Magnus Skrede

Moderne oppsetninger av «Rusalka» har en tendens til å bli enten eventyr­nostalgi eller «aktualiseringer» hvor alt som lukter av det over­naturlige kastes over bord.

I Grieg­hallen har derimot regissør Àlex Ollé prestert bragden å gjøre stykket til et eventyr som faktisk fremstår som moderne og aktuelt.

Gjennom det meste av operaen er scene­gulvet dekket av løv. Mystiske vesener beveger seg blant det som fremstår som restene fra et tapt menneskelig sivilisasjon.

Det fascinerende med dette grepet er at forholdet mellom eventyr og «virkelighet» snus om: hos Ollé er det menneskene som får et nostalgisk skjær, og fremstår som eventyr­aktige, gammel­dagse og utdaterte.

Fra «Rusalka» ved Bergen Nasjonale Opera 2023.

NOSTALGISK: Allison Cook (Den fremmede fyrstinnen) og Brandon Jovanovich (Prinsen).

Foto: Magnus Skrede / BNO

Prinsen og hans bryllups­gjester danser og drikker champagne som om det er 2023, og klarer ikke å ta inn over seg at de befinner seg på terskelen til under­gangen.

«Rusalka» blir dermed en moraliserende fabel som skogs­vesenene forteller om oss:

Det er menneskene som har et forlokkende ytre, men samtidig et indre fylt opp av destruktiv ond­skap.

Sånne skapninger gjør man klokt i å holde seg langt unna.

Manglende kreativitet

Det er mye bra å si om Bergen Nasjonale Operas oppsetning av Dvořáks mester­verk.

«Rusalka» er mer en noen annen skumringens og måne­skinnets opera, og Urs Schönebaums virkningsfulle lys­design klarer å gjen­skape denne dimensjonen på en måte som kommuniserer godt med komponistens tone­malerier.

Fra «Rusalka» ved Bergen Nasjonale Opera 2023.

HØYDEPUNKT: Hege Høisæter (til venstre) som heksen Ježibaba. Malin Byström som Rusalka.

Foto: Magnus Skrede

Likevel sitter jeg gjennom store deler av kvelden og tenker at det er et potensial i det grunnleggende regi­konseptet som aldri helt tas ut.

Forestillingen mangler rett og slett et element av kreativitet og brodd.

Flere scener faller tilbake på relativt konvensjonelle grep, som for eksempel de to komiske scenene med Vilt­vokteren og Kjøkken­jenten.

Scenene med heksen Ježibaba fungerer best, spilt og sunget med glans av mezzo­sopran Hege Høisæter.

Her fikk publikum i fullt monn den uslåelige kombinasjonen av kontroll og kreativ galskap som jeg gjerne skulle sett litt mer av i resten av forestillingen.

Over­bevisende solister

Fra «Rusalka» ved Bergen Nasjonale Opera 2023.

SKJØR: Malin Byström overbeviser i rollen som Rusalka, her i menneskelig skikkelse i 2. akt.

Foto: Magnus Skrede / BNO

På solist­siden er det jevnt over solid denne kvelden i Grieghallen.

Den krevende rollen som Rusalka synges med overbevisning av den svenske sopranen Malin Byström.

Hennes lyriske sopran har både intensitet og skjørhet, noe som kler karakteren godt.

Samtidig blir det noe en­dimensjonalt over kropps­språket. Den lange sekvensen i andre akt hvor Rusalka er stum, kunne ha tjent på et noe større repertoar av gester og fakter.

Det blir liksom det samme forskremte uttrykket hele tiden.

Hva prinsen egentlig ser i Rusalka, er litt vanskelig å få tak på.

Tenor Brandon Jovanovich er på sin side en vel­klingende prins, selv om han har litt problemer i det høye registeret.

Mezzo­sopran Allison Cook (Den fremmede fyrstinnen) har både fylde og kraft, men kanskje en anelse mye vibrato for min smak.

Samtidig passer jo dette bra på en karakter med såpass tvilsom moral.

Fra «Rusalka» ved Bergen Nasjonale Opera 2023.

GRIPENDE: Baryton Ante Jerkunica i rollen som Vannmannen.

Foto: Magnus Skrede

Velklingende er også baryton Ante Jerkunica i rollen som Vann­mannen (Rusalkas far), selv om intonasjonen til tider er litt vaklende.

Arien i andre akt hvor Vann­mannen sørger over Rusalkas skjebne, var like fullt kveldens mest gripende vokal­prestasjon.

Forestillingen lider periodevis av ubalanse mellom orkester og scene. Mitt inntrykk er at dette i større grad skyldes de akustiske forholdene i Grieghallen enn manglende stemme­kraft hos sangerne.

På den vide og kulisse­fattige scenen var det rett og slett en utfordring for sangerne å bære ut i salen.

Særlig i den dramatiske scenen i 2. akt hvor Rusalka gjenvinner stemmen er det påfallende hvordan dirigenten jobber hardt med å ikke å over­kjøre Byström, og samtidig beholde følelsen av høy­spent drama.

Fabel­aktig orkester

Balanse­problemer til tross: Bergen Filharmoniske Orkester spiller fabelaktig under ledelse av opera­sjefen sjøl, Eivind Gullberg Jensen.

Riktignok blir det noe hektisk over måten Gullberg Jensen pisker orkesteret framover i enkelte fortissimo-partier. Men jevnt over er det en god balanse mellom frem­hevede detaljer og lengre dramatiske linjer.

Dessverre ble det denne gangen noe tamt og idé­fattig over forsøket på bringe en moderne eventyr­estetikk inn i operaens romantiske verden.

Forhåpentligvis lykkes det bedre neste gang.

Hei!

Jeg er utdannet musiker og musikkviter, og jobber som anmelder innenfor opera, klassisk og samtidsmusikk i NRK. Har du tips til noe jeg bør sjekke ut eller anmelde? Send meg en epost!

Les gjerne saken jeg skrev om åtte kvinner som endret den klassiske musikken, dykk inn i historien om Kirsten Flagstad, oppdag fem av operahistoriens vakreste kjærlighetsduetter, eller lytt til mine anbefalinger i NRK Radio.