Eventyropera («Märchenoper») ble en motegreie blant tyske komponister på slutten av 1800-tallet.
Utrustet med alle triksene fra Wagners verktøykasse gikk komponister som Engelbert Humperdinck og Richard Strauss løs på fortellinger inspirert av brødrene Grimm og H.C. Andersen.
Det måtte dog en tsjekker til for å komponere den flotteste av alle eventyroperaer: Antonín Dvořák.
Plottet i «Rusalka» minner ikke så rent lite om «Den lille havfruen» i sin skildring av den umulige kjærligheten mellom en høyst menneskelig prins og vannymfen som har gitt operaen dens navn.
Underveis kjører Dvořák full pakke med forlokkende skogsvesener, vanngnomer, onde fyrstinner, slottsball, heksebrygg og abrakadabra.
Mest eventyrlig er likevel Dvořáks musikk, som mesterlig maner frem bilder av måneopplyste innsjøer, hekseri og prinselig prakt.
Moderne og aktuell
Moderne oppsetninger av «Rusalka» har en tendens til å bli enten eventyrnostalgi eller «aktualiseringer» hvor alt som lukter av det overnaturlige kastes over bord.
I Grieghallen har derimot regissør Àlex Ollé prestert bragden å gjøre stykket til et eventyr som faktisk fremstår som moderne og aktuelt.
Gjennom det meste av operaen er scenegulvet dekket av løv. Mystiske vesener beveger seg blant det som fremstår som restene fra et tapt menneskelig sivilisasjon.
Det fascinerende med dette grepet er at forholdet mellom eventyr og «virkelighet» snus om: hos Ollé er det menneskene som får et nostalgisk skjær, og fremstår som eventyraktige, gammeldagse og utdaterte.
Prinsen og hans bryllupsgjester danser og drikker champagne som om det er 2023, og klarer ikke å ta inn over seg at de befinner seg på terskelen til undergangen.
«Rusalka» blir dermed en moraliserende fabel som skogsvesenene forteller om oss:
Det er menneskene som har et forlokkende ytre, men samtidig et indre fylt opp av destruktiv ondskap.
Sånne skapninger gjør man klokt i å holde seg langt unna.
Manglende kreativitet
Det er mye bra å si om Bergen Nasjonale Operas oppsetning av Dvořáks mesterverk.
«Rusalka» er mer en noen annen skumringens og måneskinnets opera, og Urs Schönebaums virkningsfulle lysdesign klarer å gjenskape denne dimensjonen på en måte som kommuniserer godt med komponistens tonemalerier.
Likevel sitter jeg gjennom store deler av kvelden og tenker at det er et potensial i det grunnleggende regikonseptet som aldri helt tas ut.
Forestillingen mangler rett og slett et element av kreativitet og brodd.
Flere scener faller tilbake på relativt konvensjonelle grep, som for eksempel de to komiske scenene med Viltvokteren og Kjøkkenjenten.
Scenene med heksen Ježibaba fungerer best, spilt og sunget med glans av mezzosopran Hege Høisæter.
Her fikk publikum i fullt monn den uslåelige kombinasjonen av kontroll og kreativ galskap som jeg gjerne skulle sett litt mer av i resten av forestillingen.
Overbevisende solister
På solistsiden er det jevnt over solid denne kvelden i Grieghallen.
Den krevende rollen som Rusalka synges med overbevisning av den svenske sopranen Malin Byström.
Hennes lyriske sopran har både intensitet og skjørhet, noe som kler karakteren godt.
Samtidig blir det noe endimensjonalt over kroppsspråket. Den lange sekvensen i andre akt hvor Rusalka er stum, kunne ha tjent på et noe større repertoar av gester og fakter.
Det blir liksom det samme forskremte uttrykket hele tiden.
Hva prinsen egentlig ser i Rusalka, er litt vanskelig å få tak på.
Tenor Brandon Jovanovich er på sin side en velklingende prins, selv om han har litt problemer i det høye registeret.
Mezzosopran Allison Cook (Den fremmede fyrstinnen) har både fylde og kraft, men kanskje en anelse mye vibrato for min smak.
Samtidig passer jo dette bra på en karakter med såpass tvilsom moral.
Velklingende er også baryton Ante Jerkunica i rollen som Vannmannen (Rusalkas far), selv om intonasjonen til tider er litt vaklende.
Arien i andre akt hvor Vannmannen sørger over Rusalkas skjebne, var like fullt kveldens mest gripende vokalprestasjon.
Forestillingen lider periodevis av ubalanse mellom orkester og scene. Mitt inntrykk er at dette i større grad skyldes de akustiske forholdene i Grieghallen enn manglende stemmekraft hos sangerne.
På den vide og kulissefattige scenen var det rett og slett en utfordring for sangerne å bære ut i salen.
Særlig i den dramatiske scenen i 2. akt hvor Rusalka gjenvinner stemmen er det påfallende hvordan dirigenten jobber hardt med å ikke å overkjøre Byström, og samtidig beholde følelsen av høyspent drama.
Fabelaktig orkester
Balanseproblemer til tross: Bergen Filharmoniske Orkester spiller fabelaktig under ledelse av operasjefen sjøl, Eivind Gullberg Jensen.
Riktignok blir det noe hektisk over måten Gullberg Jensen pisker orkesteret framover i enkelte fortissimo-partier. Men jevnt over er det en god balanse mellom fremhevede detaljer og lengre dramatiske linjer.
Dessverre ble det denne gangen noe tamt og idéfattig over forsøket på bringe en moderne eventyrestetikk inn i operaens romantiske verden.
Forhåpentligvis lykkes det bedre neste gang.
Hei!
Jeg er utdannet musiker og musikkviter, og jobber som anmelder innenfor opera, klassisk og samtidsmusikk i NRK. Har du tips til noe jeg bør sjekke ut eller anmelde? Send meg en epost!
Les gjerne saken jeg skrev om åtte kvinner som endret den klassiske musikken, dykk inn i historien om Kirsten Flagstad, oppdag fem av operahistoriens vakreste kjærlighetsduetter, eller lytt til mine anbefalinger i NRK Radio.