Anmeldelse

Et elektronisk album fra Marte Wulff

Marte Wulffs nyeste album «Ringer i vannet» er et ambisiøst forsøk på å ta en talentfull visesanger til nye, elektroniske høyder. Det ender med et tekstlig mageplask.

Marte Wulff

GODE UTSIKTER: Flere av melodiene og de velproduserte arrangementene gir håp for fremtidige, elektroniske forsøk fra Marte Wulff.

Foto: Propeller recordings

Terningkast 3

Beste låter: «Spøkelse», «Morgensorgen», «Spredt for alle vinder»

Marte Wulff har etter hvert blitt en etablert soloartist i norsk musikkbransje, og har vekslet mellom utgivelser på engelsk og norsk.

I 2006 vant hun Spellemannprisen for årets nykommer, og i 2016 vant hun visekategorien i samme utdeling for plata «Marte Wulff». Som sjanger bæres visesang i all hovedsak av interessante og finurlige tekster, og sistnevnte plate var et ypperlig eksempel på nettopp det.

Når vi har kommet til 2020 har Marte Wulff laget et elektronisk album som skal utvikle det musikalske universet hennes. Problemet oppstår når tekstene, med enkelte unntak, holder mye lavere nivå enn det vi forventer av henne.

Går utforbakke

Åpningssporet «Spøkelse» er et av lysglimtene som setter en standard resten av plata dessverre ikke klarer å leve opp til.

Det virker egentlig som om vi starter på toppen, og sakte, men sikkert sklir nedover en bakke før vi når bunnpunktet i den altfor overfladiske klimakamp-låta «Verden Er Stor». Med tekstlinjer som «Verden er stor / det har vi glemt / men jeg vil ikke gå glipp av noe / så jeg snakker heller om noe annet» kommer man aldri over Blekkulf-nivå.

Låt nummer to, «Morgensorgen» er i og for seg en catchy visepoplåt med radiovennlige synthriff, og tekstkvaliteten har ennå ikke rukket å falle så altfor langt.

Banale formuleringer

Med «Ringer» møter vi essensen i platas utfordringer: refrenget skriker etter Eurovision, og den forsøksvis episke melodien som formidler teksten står i veien for et ganske interessant, elektronisk arrangement. Låta, og plata for øvrig, er antagelig ment å ha en litt mystisk aura, men minner for ofte om Sissel Kyrkjebøs ekstremt lettspiselige musikalske katalog fra tidlig 90-tall.

Budskapene er ofte helt elementære innsikter i velkjente, menneskelige følelser som kjærlighetssorg, savn og lengsel. Av og til er de akkompagnert av lovende melodier og lydbilder som gir grobunn for forsiktig optimisme. «Spredt for alle vinder» er for eksempel en av de mest positive låtene, rent musikalsk og melodisk. Den lider likevel også under banale formuleringer som «Hva er det som skal huske deg / I hvilken del av meg finnes du / Og hvordan skal vi samle oss igjen».

Ville vært bedre instrumentalt

Etter hvert som det blir klart at vi er et stykke unna nivået fra forrige plate, «Marte Wulff», begynner jeg å se for meg hvordan plata kunne vært som instrumentalalbum. Antagelig mye bedre.

Det er utvilsomt en utfordrende øvelse å navigere en trygg P1-popartist over i mer utforskende, musikalske landskap. Og det må understrekes at flere av melodiene og de velproduserte arrangementene gir håp for fremtidige, elektroniske forsøk fra Marte Wulff.

Vi må imidlertid tilbake til den gamle blyanten, og fremførelsen må få en oppussing. Vi trenger mindre Disney-ballade over refrengene, og mer av de sterke melodiene vi vet Wulff besitter.

Anbefalt videre:

Marte Wulff fra 2018.