Kultserien «Riket» tok danskene med storm da den kom i 1994.
Lars von Triers blanding av uhygge, humor og overskridelser gjort med rufsete, håndholdt kamera var, som det meste von Trier har gjort, noe helt for seg selv.
Når Oslo Nye Teater nå setter den opp som forestilling, har de klart å overføre tv-serien til teaterets eget format. Velspilt er den også.
Men samtidig fremstår den ganske konvensjonell, en komedie ispedd noen kraftfulle og underholdende gys. Det dvelende hos von Trier er det lite plass til.
STORSPILLER: Birgitte Victoria Svendsen er i storform som den klarsynte og noe hypokonderske fru Drusse – som skjønner at noe er galt og forsøker å finne svar i det hinsidige.
Foto: Tomas KvitvikSmarte løsninger
For den som ikke har sett tv-serien, står teaterforestillingen stødig på egne ben.
Tilpasningene som er gjort får «Riket» til å fremstå som en helhetlig forestilling, handlingen er kokt inn til en slags essens.
Som forestilling i seg selv fungerer den som den skal. Dreiescenen og galleriene brukes flittig, og scenografien er smart løst slik at heissjakter, sykehuskorridorer og kjellerrom fremstilles troverdig.
Lysdesignet spiller en viktig rolle og er akkurat passe skrekkelig når det trengs. Skuespillet er gjennomgående overskuddspreget.
SKUMMELT FOSTER: Spøkelser infiltrerer også livmorer i "Riket". Her den berømmelige kjempebabyen (Øyvind Boye Løvold) født i badekar av Melina Tranulis med Anette Amelia Larsen som skrekkslagen bivåner.)
ÅNDELIG STØTTE: Hjernekirurgi utføres i mange operasjonssaler, også på Rikshospitalet. Mer uvanlig er det at den utføres med hypnoseanestesi og med et spøkelse som holder deg i hånden.
INNLEGGES: Fru Drusse (Birgitte Victoria Svendsen) har liksom vondt i en hånd, og bruker det som påskudd til å bli innlagt på sykehuset der sønnen Bulder (Ferdinand Falsen Hiis) jobber. Sammen jakter de svar hos åndene.
Foto: Lars OpstadRITUAL: Doktor Helmer (Henrik Mestad – i midten) innlemmes i legelosjen med fynd og klem og snurrige ritualer. Ikke alle går like bra, særlig ikke ritualet med sabelen.
Foto: Lars Opstad / Lars OpstadRigshospitalet i København – Riget på folkemunne – er i Oslo Nyes versjon blitt flyttet til Rikshospitalet i Oslo.
Nesten synd at det ikke er Ullevål, sykehuset som nylig er blitt vedtatt nedlagt.
Det kunne gitt noen spennende og dagsaktuelle dimensjoner til stykket – ut over hinting til Helseplattformen og digital journalføring når doktor Helmer går på tokt for å finne og destruere operasjonsjournaler som ikke tåler dagens lys.
Et stykke triviallitteratur
Innenfor sykehusets vegger er livet som et stykke triviallitteratur.
Sterke følelser er i sving: Forelskelse, hovmod, ærgjerrighet og misunnelse, og midt i det hele står fru Drusse (Birgitte Victoria Svendsen), en klarsynt kvinne som fornemmer at noen fra det hinsidige går igjen på sykehuset.
Svendsen er i storform i rollen som åndemanende dame i rosa kåpe, det samme kan man si om Henrik Mestad i rollen som den svenske legen Helmer.
NERVØS TYPE: Den svært nervøse doktor Helmer har en hel mengde skjeletter i skapet. Ikke rart han er nervøs på grensen til det hysteriske. Alt godt gestaltet av Henrik Mestad (til venstre).
Foto: Tomas KvitvikMestad gjør rollen til sin, han forsøker ikke å ligne Ernst-Hugo Järegårds legendariske prestasjon i serien, men skaper noe eget på forrykende svensk-svorsk.
Seriens «danskjävlar» blir «norskjävlar» her – til stor forlystelse. Mestad gjør et godt stykke karakterarbeid.
Overnaturlig krim
Selv om teaterstykket følger serien tett, er det lite trykkende stemning, lite blod og lite rom for refleksjon rundt det overnaturlige.
Stykket inneholder de fleste høydepunktene fra serien, her sages hoder av og operasjoner går unna med hypnose og det som verre er.
Men underliggjøringen von Trier åpner for, reduseres her til en gåte som må løses, og det helst kjapt. For komediens del er det en god løsning.
LAGDE ORIGINALEN: «Riket» er opprinnelig en TV-serie fra 1994, skapt av den for lengst genierklærte danske regissøren Lars von Trier. Her avbildet i Cannes i 2011.
Foto: ERIC GAILLARD / ReutersDet overnaturlige er ikke noe forestillingen tar seg tid til å dvele ved. Dermed fremstår teaterstykket som glattere enn tv-serien.
Dette kan også ha å gjøre med at von Triers kornete serie med håndholdt kamera tar seeren dypere inn i noe som oppleves mystisk.
Dimensjonen mellom vitenskap og ting man ikke umiddelbart kan forklare blir nærmest dysset ned av historiens gang og plottets fremdrift.
Skrem en venn
Det er også blitt et svært morsomt stykke.
Losjebrødrene, den nær hysterisk nervøse doktor Helmer og den slu-smarte fru Drusse leverer overskuddsspill og lettbeint komedie med fine tempovekslinger og doble hensikter.
STEMNINGSFULLT: Lyssetting og scenografi skaper korridorer og heissjakter der gjengangere kan gi seg til kjenne. Her: Anna Skjønsberg Lundby som spøkelset Mari.
Foto: Tomas KvitvikFru Drusses liksom-hypokondri er eksempelvis til stor forlystelse.
«Riket» byr på en artig kveld i teateret, og særlig gøy er det nok om man tar med seg en lettskremt venn som teaterfølge – forestillingen legger opp til en støkk og to.
Men så mye å tygge på, det får man ikke med på kjøpet.
Da nåværende teatersjef Runar Hodne tiltrådte, sa han at Oslo Nye Teater skulle være regionteater for Oslo – at han ønsket å fortelle de lokale historiene.
Hodne må jo rive seg i håret over at Nationaltheatret har snappet en av de beste lokale historiene Oslo har - suksessen «Døden på Oslo S».
Der har de klart å få til en overgang mellom skjermversjon og scene der forestillingens tematikk sitter igjen lenge etter at den er ferdig.
Dét får ikke «Riket» til på samme måte. En artig kveld i teateret er det likevel.
Hei!
Jeg anmelder teater, scenekunst og dans for NRK som frilanser. Les også anmeldelsene mine av «Nei og atter nei» på Riksteatret, «Kokosbananas og moromaskinen» på Teater Ibsen, eller «Et glass til» på Christiania Teater.