Hopp til innhold
Anmeldelse

Lettbeint og konvensjonell von Trier

Lars von Triers «Riket» er blitt komedie ispedd skrekk­blandet fryd. Den er velspilt, men ikke særlig dyp.

Fra forestillingen «Riket» på Oslo Nye Teater.
Foto: Tomas Kvitvik
Teater

«Riket»

Oslo Nye Teater

15. mars–13. mai 2023

Kultserien «Riket» tok danskene med storm da den kom i 1994.

Lars von Triers blanding av uhygge, humor og over­skridelser gjort med rufsete, hånd­holdt kamera var, som det meste von Trier har gjort, noe helt for seg selv.

Når Oslo Nye Teater nå setter den opp som forestilling, har de klart å overføre tv-serien til teaterets eget format. Velspilt er den også.

Men samtidig fremstår den ganske konvensjonell, en komedie ispedd noen kraftfulle og underholdende gys. Det dvelende hos von Trier er det lite plass til.

Fra forestillingen «Riket» på Oslo Nye Teater

STORSPILLER: Birgitte Victoria Svendsen er i storform som den klarsynte og noe hypokonderske fru Drusse – som skjønner at noe er galt og forsøker å finne svar i det hinsidige.

Foto: Tomas Kvitvik

Smarte løsninger

For den som ikke har sett tv-serien, står teater­forestillingen stødig på egne ben.

Tilpasningene som er gjort får «Riket» til å fremstå som en helhetlig forestilling, handlingen er kokt inn til en slags essens.

Som forestilling i seg selv fungerer den som den skal. Dreie­scenen og galleriene brukes flittig, og sceno­grafien er smart løst slik at heis­sjakter, sykehus­korridorer og kjeller­rom fremstilles troverdig.

Lys­designet spiller en viktig rolle og er akkurat passe skrekkelig når det trengs. Skue­spillet er gjennomgående overskudds­preget.

Fra forestillingen «Riket» på Oslo Nye Teater. Spøkelser infiltrerer også livmorer i

SKUMMELT FOSTER: Spøkelser infiltrerer også livmorer i "Riket". Her den berømmelige kjempebabyen (Øyvind Boye Løvold) født i badekar av Melina Tranulis med Anette Amelia Larsen som skrekkslagen bivåner.)

Fra forestillingen «Riket» på Oslo Nye Teater.

ÅNDELIG STØTTE: Hjernekirurgi utføres i mange operasjonssaler, også på Rikshospitalet. Mer uvanlig er det at den utføres med hypnoseanestesi og med et spøkelse som holder deg i hånden.

Fra forestillingen «Riket» på Oslo Nye Teater.

INNLEGGES: Fru Drusse (Birgitte Victoria Svendsen) har liksom vondt i en hånd, og bruker det som påskudd til å bli innlagt på sykehuset der sønnen Bulder (Ferdinand Falsen Hiis) jobber. Sammen jakter de svar hos åndene.

Foto: Lars Opstad
Fra forestillingen Riket

RITUAL: Doktor Helmer (Henrik Mestad – i midten) innlemmes i legelosjen med fynd og klem og snurrige ritualer. Ikke alle går like bra, særlig ikke ritualet med sabelen.

Foto: Lars Opstad / Lars Opstad

Rigshospitalet i København – Riget på folkemunne – er i Oslo Nyes versjon blitt flyttet til Rikshospitalet i Oslo.

Nesten synd at det ikke er Ullevål, sykehuset som nylig er blitt vedtatt nedlagt.

Det kunne gitt noen spennende og dagsaktuelle dimensjoner til stykket – ut over hinting til Helseplattformen og digital journal­føring når doktor Helmer går på tokt for å finne og destruere operasjons­journaler som ikke tåler dagens lys.

Et stykke trivial­litteratur

Innenfor syke­husets vegger er livet som et stykke triviallitteratur.

Sterke følelser er i sving: Forelskelse, hovmod, ærgjerrighet og misunnelse, og midt i det hele står fru Drusse (Birgitte Victoria Svendsen), en klarsynt kvinne som fornemmer at noen fra det hinsidige går igjen på syke­huset.

Svendsen er i storform i rollen som ånde­manende dame i rosa kåpe, det samme kan man si om Henrik Mestad i rollen som den svenske legen Helmer.

Fra forestillingen «Riket» på Oslo Nye Teater.

NERVØS TYPE: Den svært nervøse doktor Helmer har en hel mengde skjeletter i skapet. Ikke rart han er nervøs på grensen til det hysteriske. Alt godt gestaltet av Henrik Mestad (til venstre).

Foto: Tomas Kvitvik

Mestad gjør rollen til sin, han forsøker ikke å ligne Ernst-Hugo Järegårds legendariske prestasjon i serien, men skaper noe eget på forrykende svensk-svorsk.

Seriens «dansk­jävlar» blir «norsk­jävlar» her – til stor forlystelse. Mestad gjør et godt stykke karakter­arbeid.

Overnaturlig krim

Selv om teater­stykket følger serien tett, er det lite trykkende stemning, lite blod og lite rom for refleksjon rundt det over­naturlige.

Stykket inneholder de fleste høyde­punktene fra serien, her sages hoder av og operasjoner går unna med hypnose og det som verre er.

Men underlig­gjøringen von Trier åpner for, reduseres her til en gåte som må løses, og det helst kjapt. For komediens del er det en god løsning.

Lars von Trier med knyttneve ut i lufta. på fingrene er det tatovert "fuck".

LAGDE ORIGINALEN: «Riket» er opprinnelig en TV-serie fra 1994, skapt av den for lengst genierklærte danske regissøren Lars von Trier. Her avbildet i Cannes i 2011.

Foto: ERIC GAILLARD / Reuters

Det over­naturlige er ikke noe forestillingen tar seg tid til å dvele ved. Dermed fremstår teater­stykket som glattere enn tv-serien.

Dette kan også ha å gjøre med at von Triers kornete serie med hånd­holdt kamera tar seeren dypere inn i noe som oppleves mystisk.

Dimensjonen mellom viten­skap og ting man ikke umiddelbart kan forklare blir nærmest dysset ned av historiens gang og plottets frem­drift.

Skrem en venn

Det er også blitt et svært morsomt stykke.

Losje­brødrene, den nær hysterisk nervøse doktor Helmer og den slu-smarte fru Drusse leverer overskudds­spill og lettbeint komedie med fine tempo­vekslinger og doble hensikter.

STEMNINGSFULLT: Lyssetting og scenografi skaper korridorer og heissjakter der gjengangere kan gi seg til kjenne. Her: Anna Skjønsberg Lundby som spøkelset Mari.

STEMNINGSFULLT: Lyssetting og scenografi skaper korridorer og heissjakter der gjengangere kan gi seg til kjenne. Her: Anna Skjønsberg Lundby som spøkelset Mari.

Foto: Tomas Kvitvik

Fru Drusses liksom-hypokondri er eksempelvis til stor forlystelse.

«Riket» byr på en artig kveld i teateret, og særlig gøy er det nok om man tar med seg en lett­skremt venn som teater­følge – forestillingen legger opp til en støkk og to.

Men så mye å tygge på, det får man ikke med på kjøpet.

Da nåværende teatersjef Runar Hodne tiltrådte, sa han at Oslo Nye Teater skulle være regionteater for Oslo – at han ønsket å fortelle de lokale historiene.

Hodne må jo rive seg i håret over at National­theatret har snappet en av de beste lokale historiene Oslo har - suksessen «Døden på Oslo S».

Anmeldelse av «Døden på Oslo S»: «Datert på en kul måte»

Der har de klart å få til en overgang mellom skjerm­versjon og scene der forestillingens tematikk sitter igjen lenge etter at den er ferdig.

Dét får ikke «Riket» til på samme måte. En artig kveld i teateret er det likevel.

Hei!

Jeg anmelder teater, scenekunst og dans for NRK som frilanser. Les også anmeldelsene mine av «Nei og atter nei» på Riksteatret, «Kokosbananas og moromaskinen» på Teater Ibsen, eller «Et glass til» på Christiania Teater.