Lettbeint og konvensjonell von Trier

Kultserien «Riket» tok danskene med storm da den kom i 1994.

Lars von Triers blanding av uhygge, humor og over­skridelser gjort med rufsete, hånd­holdt kamera var, som det meste von Trier har gjort, noe helt for seg selv.

Når Oslo Nye Teater nå setter den opp som forestilling, har de klart å overføre tv-serien til teaterets eget format. Velspilt er den også.

Men samtidig fremstår den ganske konvensjonell, en komedie ispedd noen kraftfulle og underholdende gys. Det dvelende hos von Trier er det lite plass til.

Smarte løsninger

For den som ikke har sett tv-serien, står teater­forestillingen stødig på egne ben.

Tilpasningene som er gjort får «Riket» til å fremstå som en helhetlig forestilling, handlingen er kokt inn til en slags essens.

Som forestilling i seg selv fungerer den som den skal. Dreie­scenen og galleriene brukes flittig, og sceno­grafien er smart løst slik at heis­sjakter, sykehus­korridorer og kjeller­rom fremstilles troverdig.

Lys­designet spiller en viktig rolle og er akkurat passe skrekkelig når det trengs. Skue­spillet er gjennomgående overskudds­preget.

Rigshospitalet i København – Riget på folkemunne – er i Oslo Nyes versjon blitt flyttet til Rikshospitalet i Oslo.

Nesten synd at det ikke er Ullevål, sykehuset som nylig er blitt vedtatt nedlagt.

Det kunne gitt noen spennende og dagsaktuelle dimensjoner til stykket – ut over hinting til Helseplattformen og digital journal­føring når doktor Helmer går på tokt for å finne og destruere operasjons­journaler som ikke tåler dagens lys.

Et stykke trivial­litteratur

Innenfor syke­husets vegger er livet som et stykke triviallitteratur.

Sterke følelser er i sving: Forelskelse, hovmod, ærgjerrighet og misunnelse, og midt i det hele står fru Drusse (Birgitte Victoria Svendsen), en klarsynt kvinne som fornemmer at noen fra det hinsidige går igjen på syke­huset.

Svendsen er i storform i rollen som ånde­manende dame i rosa kåpe, det samme kan man si om Henrik Mestad i rollen som den svenske legen Helmer.

Mestad gjør rollen til sin, han forsøker ikke å ligne Ernst-Hugo Järegårds legendariske prestasjon i serien, men skaper noe eget på forrykende svensk-svorsk.

Seriens «dansk­jävlar» blir «norsk­jävlar» her – til stor forlystelse. Mestad gjør et godt stykke karakter­arbeid.

Overnaturlig krim

Selv om teater­stykket følger serien tett, er det lite trykkende stemning, lite blod og lite rom for refleksjon rundt det over­naturlige.

Stykket inneholder de fleste høyde­punktene fra serien, her sages hoder av og operasjoner går unna med hypnose og det som verre er.

Men underlig­gjøringen von Trier åpner for, reduseres her til en gåte som må løses, og det helst kjapt. For komediens del er det en god løsning.

Det over­naturlige er ikke noe forestillingen tar seg tid til å dvele ved. Dermed fremstår teater­stykket som glattere enn tv-serien.

Dette kan også ha å gjøre med at von Triers kornete serie med hånd­holdt kamera tar seeren dypere inn i noe som oppleves mystisk.

Dimensjonen mellom viten­skap og ting man ikke umiddelbart kan forklare blir nærmest dysset ned av historiens gang og plottets frem­drift.

Skrem en venn

Det er også blitt et svært morsomt stykke.

Losje­brødrene, den nær hysterisk nervøse doktor Helmer og den slu-smarte fru Drusse leverer overskudds­spill og lettbeint komedie med fine tempo­vekslinger og doble hensikter.

Fru Drusses liksom-hypokondri er eksempelvis til stor forlystelse.

«Riket» byr på en artig kveld i teateret, og særlig gøy er det nok om man tar med seg en lett­skremt venn som teater­følge – forestillingen legger opp til en støkk og to.

Men så mye å tygge på, det får man ikke med på kjøpet.

Da nåværende teatersjef Runar Hodne tiltrådte, sa han at Oslo Nye Teater skulle være regionteater for Oslo – at han ønsket å fortelle de lokale historiene.

Hodne må jo rive seg i håret over at National­theatret har snappet en av de beste lokale historiene Oslo har - suksessen «Døden på Oslo S».

Der har de klart å få til en overgang mellom skjerm­versjon og scene der forestillingens tematikk sitter igjen lenge etter at den er ferdig.

Dét får ikke «Riket» til på samme måte. En artig kveld i teateret er det likevel.