Anmeldelse

«Resident Evil» er tilbake på skrekk-tronen

Spillserien har skremt spillere i 25 år og viser med «Resident Evil Village» ingen tegn til å miste grepet om adrenalinpumpa.

Skjermbilde fra spillet «Resident Evil Village».
Foto: Capcom
Terningkast 5 Spill

«Resident Evil Village»

Skrekkspill

Capcom

PlayStation 4 og 5, Xbox One, Series X og Series S, Google Stadia, Microsoft Windows

Hver eneste gang jeg spiller et skrekkspill, spør jeg meg selv hvorfor i all verden jeg orker å utsette meg for noe som dette.

Spørsmålet følger meg som et mantra gjennom «Resident Evil Village» også. For hvert skritt jeg tar: «Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor?»

Det er et kvalitetstegn for denne spillsjangeren. Spillserien byttet ut unike skrekkopplevelser med action-dusinvare rundt 2010. Men så kom vendepunktet.

«Resident Evil 7» (2017) var rendyrket ubehag. De nye versjonene av klassikerne «Resident Evil 2» (2019) og «3» (2020) var stødige påminnelser om Capcoms enestående evner til å skremme oss.

Den japanske veteranen Capcom har med andre ord fått sin 25 år gamle ikoniske skrekkserie på rett kjøl igjen.

Nå dundrer «Resident Evil Village» inn på skjermene våre i en medvind av gjenoppdaget selvtillit og skaperglede.

Spillutviklerne i Capcom storkoser seg. Og det er både veldig gode og fryktelig dårlige nyheter for sånne som meg.

Skjermbilde fra spillet «Resident Evil Village».

MØRKT: Er du redd for mørklagte tunneler og korridorer? Da vil du slite i «Resident Evil Village».

Foto: Capcom
Skjermbilde fra spillet «Resident Evil Village».

ONDSKAP: Det er ikke bare menneskelige skapninger som bor i den ellers så flotte byen i Transilvania.

Foto: Capcom
Skjermbilde fra spillet «Resident Evil Village».

GALSKAP: Koko historie og effektiv skrekk er en god kombinasjon.

Et ubehag som er spennende å oppleve

Det er ekstremt ubehagelig å spille «Resident Evil Village». Jeg er glad i skrekkfilmer også, men i spill kan jeg ikke bruke pute som tilleggsutstyr. Jeg må konfrontere frykten med vidåpne øyne for å komme meg videre.

Jeg får fysiske symptomer. Høy puls. Muskler som knyter seg. Nerver i høyspenn. Hjernen min er i konstant «kjemp eller flykt»-modus. Jeg elsker det.

Psykologien bak den boblende euforien spill som «Resident Evil Village» gir meg, er forholdsvis enkel. Det handler om å stirre døden i hvitøyet og overleve. Det er sammenlignbart med å hoppe i fallskjerm, eller å ta den villeste berg-og-dalbanen i fornøyelsesparken.

Når man står på trygg grunn igjen, fylles man av glede over å være i live. Jeg er derimot usikker på om Ethan Winters, hovedrollen i «Resident Evil Village», har overskudd til å kjenne på den følelsen.

Et «vakkert» sted med et uheldig rykte

«Resident Evil Village» er en direkte oppfølger av forgjengeren «Resident Evil 7». Jeg vil si det er en fordel om du har spilt gjennom det forrige spillet, men «Resident Evil Village» starter med et valgfritt og fint sammendrag for nykommere.

Kort oppsummert: Forrige gang reiste Ethan mutters alene til en avsidesliggende krok av Louisiana for å redde kona. Lettere sagt enn gjort, for å uttrykke meg forsiktig. Tre år senere har han flyttet til trygge og vakre Transylvania (selvfølgelig) med kone og nyfødt barn. Men grusomhetene fra opplevelsene i Louisiana innhenter den lille, skjøre familien raskt. Og så er vi i gang igjen.

Landsbyen spillet foregår i oppleves som en skrekk-fornøyelsespark med et gørrete ensemble av monstre – og få pusterom for Ethan og den som spiller.

Uten å gå i detalj, kan jeg også nevne at det er mange vendinger i historien og mye variasjon i opplevelsen.

Alt er bra, noe er til og med helt vanvittig bra. Villaen til figuren Donna Beneviento er trolig det beste jeg har sett i skrekksjangeren, for eksempel.

For å overleve og komme deg videre, må du finne våpen, ammunisjon og førstehjelp-gjenstander, du må løse oppgaver (du vet, flytte på statuer, plassere gjenstander på ting, kombinere ting du finner med hverandre eller ta ting fra hverandre), du må utforske alle kriker og kroker og du må skyte, knivstikke og sprenge monstre.

Historien, rollegalleriet og opplevelsene til Ethan er herlig ko-ko. I kombinasjon med den klamme frykten, er det vel så relevant å sammenligne «Village» med «Resident Evil 4» som med «Resident Evil 7».

Skjermbilde fra spillet «Resident Evil Village».

FORNEM FRUE: Galskapen ruver hos Lady Dimitrescu.

Foto: Capcom
Skjermbilde fra spillet «Resident Evil Village».

UTSTYR: Våpen, ammunisjon og førstehjelp-gjenstander. Alt trengs for å overleve.

Foto: Capcom
Skjermbilde fra spillet «Resident Evil Village».

ATMOSFÆRE: Omgivelsene i Transylvania er gode kulisser når du skal bli skremt.

Foto: Capcom
Skjermbilde fra spillet «Resident Evil Village».

STEMNING: Landsbyen spillet foregår i er er godt laget. En fornøyelsespark for skrekk!

En vellykket snuoperasjon

Vi er altså nærmere «Cabin in the Woods» og «Evil Dead» enn «The Ring» og «Ondskapens hotell». Den absurde historien kler «Resident Evil Village» særdeles godt, akkurat som i denne seriens tidligere høydepunkter.

Capcom definerte en hel skrekksjanger med de første «Resident Evil»-spillene på tampen av 1990-tallet. De kjørte seg tomme for idéer og entusiasme med «Resident Evil 5» (2009) og «Resident Evil 6» (2012).

Snuoperasjonen, som startet med det glimrende «Resident Evil 7» og som fortsetter i det minst like glimrende «Resident Evil Village», imponerer meg voldsomt.

I spillenes verden er det ingen som gjør kombinasjonen kullsvart humor, guffen skrekk og dustete historiefortelling bedre.

«Resident Evil Village» kommer ut den 7. mai 2021.

Rune Fjeld Olsen anmelder spill for NRK og produserer også Level Up gjennom produksjonsselskapet Buffkitten AS.

Alle anmeldelser og anbefalinger finner du på NRK.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: