Se nederst i saken for terningkast fra «Pokémon»-fan Sam (10).
«Pokémon»-serien er verdens største underholdnings-franchise, og har begeistret stadig nye generasjoner siden oppstarten i 1996.
Selv har jeg betraktet fenomenet fra utsiden. Serien har fremstått som ekstremt formulaisk og konservativ, med liten grad av risiko og eksperimentering.
Rett og slett et samlebånd av forventede opplevelser.
Det er en beskrivelse som ikke nødvendigvis bare er negativ. Eller unik. Man kan si det samme om «FIFA»-serien, for eksempel.
VALGETS KVAL: Når du starter spillet, må du velge én av tre start-pokémon – Sprigatto, Quaksly eller Fuecoco.
Foto: NintendoMen det har nok ligget noen fordommer og murret i bakhodet også. Og det er disse fordommene som blir utfordret nå som jeg har produsert en ny generasjon «Pokémon»-fan selv.
Eget tempo
«Pokémon Violet» og «Pokémon Scarlet» er to separate, men nesten identiske spill – man velger spillet man har mest lyst på, og bytter til seg pokémon fra den andre versjonen med andre spillere.
Etter det smått eksperimentelle (endelig!) «Pokémon Legends: Arceus», har «Violet»/«Scarlet» vært det spillet min ti år gamle sønn har gledet seg mest til.
Stikkordet der er «åpen verden».
ÅPEN VERDEN: Det er mange som har savnet å kunne utforske en stor, åpen verden i et «Pokémon»-spill.
Foto: NintendoFor mens disse spillene tradisjonelt sett har vært lineære, forutsigbare opplevelser, fjerner «Violet» og «Scarlet» alle begrensninger. Det gir spillerne mulighet til å utforske en diger verden i sitt eget tempo og etter sine egne prioriteringer.
Det er tiltalende på den samme måten som «Minecraft», «Roblox» og «Fortnite» er det. En «Pokémon»-lekegrind som inviterer til eksperimentering og kreativitet.
Og det treffer junior klokkerent fra første skritt.
Vi får beskjed om at vi er innrullert på øyas «Pokémon»-skole, og at rektoren har lyst til å snakke med oss.
Men det er til slutt jeg som må insistere på å høre hva han har å si, sønnen min vil helst bare løpe rundt og fange pokémon.
HOVEDROLLE: Du kan velge både kjønn og forskjellige hudfarger når du spiller.
Foto: NintendoFristelser i kø
For «Pokémon Violet», som er versjonen vi spiller, er virkelig fullstendig åpent.
Selv etter å ha snakket med rektoren og fått noen oppgaver, står fristelsene i kø.
Det er nye pokémon over alt. Du kan hoppe inn i raids. Utforske mystiske bygninger. Reise hvor du vil, gjøre hva du vil. Eller snuble inn og ut av hovedquestene du får tildelt.
FRITT VALG: Det er mange opplevelser som venter, og du kan selv velge rekkefølgen du vil gjøre ting i. Eller bare reise rundt og fange pokémon og kose deg.
NintendoDet er dessuten et stort pluss at spillet har en samarbeidsmodus for inntil fire spillere. Alle fire må ha sin egen Switch og sin egen kopi av spillet, men det legges for øyeblikket planer i skolegården, for å si det sånn.
Og det er mer enn nok for sønnen min. Dette er nok det beste «Pokémon»-spillet han har spilt.
Selv tillater jeg meg å sette fingeren på et åpenbart problem. Den åpne verdenen er milevis unna de rike opplevelsene man hadde i «The Legend of Zelda: Breath of the Wild», for eksempel.
SPILL MED VENNER: Du kan spille med inntil tre venner over internett eller lokalnettverk. Da må alle ha hver sin Switch og egen kopi av spillet.
Foto: NintendoGanske kjedelig
Byene er tamme. Overraskelsene står ikke akkurat i kø ute i det åpne landskapet. Det virker som om noen titusener pokémon og diverse gjenstander bare er pælmet ut over verdenen.
Det er en ganske kjedelig og forutsigbar verden, for å være helt ærlig. Noe som tross alt er den skarpeste kritikken et åpen verden-spill kan få.
Det er også skuffende å se at spillet har ytelsesproblemer her og der. Det er ikke så ille at det blir uspillbart, men jeg klarer ikke helt å riste av meg irritasjonen. Her kommer det forhåpentligvis – og mest sannsynlig – patcher snart.
Men sønnen min og jeg er helt enige om det viktigste: Det å finne, fange og så sette sammen et lag av dine favoritt-pokémon er helt enestående i «Pokémon Violet».
GJENGEN ER SAMLET: Nøkkelen til suksess er å sette sammen et lag av kampklare pokémon som er i stand til å hamle opp med hva som helst.
Foto: NintendoKvalitetstid med junior
Game Freak er mestere i å bygge intrikate og engasjerende systemer med deilig dybde. Det er spennende å se de rare dyrene utvikle seg. Det er gøy å eksperimentere med lagoppstillinger og angrep.
Kampene er godt balanserte og spennende, særlig når man kjemper mot spillets mange boss-lignende motstandere. Det er i det strategiske og i all planleggingen både sønnen min og jeg finner mest glede.
Her er også spillets kjerneinnhold – raidene, jakten på å bli øyas «Pokémon»-mester og kampene mot øyas flotte «titans» – mer enn godkjent.
Og så er jo entusiasmen til fyren ved siden av meg i sofaen smittende, da. Kvalitetstiden vi har sammen er verdifull så det holder.
Med andre ord:
Terningkast fra spillkritiker Rune (49):
Terningkast fra Sam (10):
Jeg er frilanser og skriver om spill for NRK. Til daglig jobber jeg i Level Up Norge. Om du vil lese mer om spill med skrekkelementer, kan jeg anbefale mine anmeldelser av spillene «The Last of Us Part I», «A Plague Tale: Requiem» og «The Quarry».Heisann!
