Pokémon-nyvinning skuffer og begeistrer

I «Pokémon Legends: Arceus» reiser du tilbake i tid for å hjelpe innbyggerne i Hisui-regionen med å kartlegge og håndtere deres bugnende, uregjerlige fauna av pokémoner.

De er komisk hjelpeløse der, viser det seg. De trenger sårt en pokémon-ekspert fra fremtiden, og du blir raskt hyllet for dine utrolige ferdigheter.

Og jeg må starte med en reise tilbake i tid selv. For «Arceus»-spillet er et underlig beist i dette omfattende underholdnings-universet.

Større enn Star Wars

Pokémon-eventyret startet på Game Boy i Japan i 1996. 25 år senere er Pokémon større en Star Wars. Større enn Marvel. Større enn alt annet fra underholdningens verden, faktisk.

En haug med dataspill, salg av kortpakker, TV-serier, filmer, leketøy har gjort Pokémon til tidenes største underholdningsserie.

Og det er ikke fordi det er en serie og et konsept som har endret seg i takt med tiden. Tvert imot. Det blir ikke stort mer konservativt enn Pokémon.

Serien får jevnt påfyll av nye, unge fans over hele verden som ikke klager over at designprinsippene bare flyttes fra det ene spillet til det neste. For alle de som har vokst opp med Pokémon, representerer serien noe lunt, koselig og gjenkjennelig.

Jeg sier ikke dette for å kritisere Pokémon eller det serien betyr for folk. Jeg må nevne dette for å tegne et bilde av hva dette nye spillet representerer i underholdnings-universet.

Oppsiktsvekkende

For «Pokémon Legends: Arceus» er noe såpass oppsiktsvekkende som noe helt nytt i det som kalles hovedserien av Pokémon-spill. For første gang på 25 år har utviklerne i Game Freak våget å endre en formel som har solgt flere hundre millioner eksemplarer.

Her er du ikke låst fast i begrensede rammer og strømlinjeformet progresjon gjennom spillet. Isteden får du digre, åpne områder du kan utforske som du vil.

Det frodige, digre landskapet gir assosiasjoner til «The Legend of Zelda: Breath of the Wild», mens den vesle landsbyen du henger i mellom hver ekspedisjon, minner om den du finner i «Monster Hunter: Rise».

Skeptikerne fikk rett

Disse assosiasjonene har ført til både høye forventninger og mye skepsis blant fansen i forkant av utgivelsen. Dessverre må jeg si skeptikerne har hatt mest rett.

Satt direkte opp mot «Breath of the Wild» og «Monster Hunter» er det stusslige greier dette her. Den store, åpne verdenen gir få muligheter til eksperimentering og utforsking, mens den sentrale byen du oppholder deg i er usjarmerende og pregløs.

Spillopplevelsen i seg selv ligner på alt det som har kommet før, du har bare mer plass å boltre deg i. Det som redder «Pokémon Legends: Arceus» er at det tar det å finne, fange og studere pokémon til et nytt nivå.

Gledesutbrudd fra 9-åringen

Her må jeg være ærlig på at min erfaring med Pokémon-spill er begrenset. Da hjelper det betraktelig at jeg har laget min egen Pokémon-ekspert, som nå er ni år gammel og spill-gæren.

Vi utforsket Hisui-regionen sammen, og min egen skepsis ble konstant dempet av gledesutbrudd fra sønnen min når nye, kule pokémon kom inn i samlingen.

Her holder det ikke å bare nedkjempe eller fange pokémon, du får en bok som skal fylles med en mengde detaljer om hver eneste pokémon du møter. Her er spillet «Arceus» solid så det holder.

Begeistringen over det å «catch’em all», som har fulgt denne serien i 25 år, er dette spillets klart sterkeste kort.

Overraskelsene står i kø

Det er også gøy å se pokémon fra forskjellige generasjoner samlet i én, diger verden – der står overraskelsene i kø. Det hjelper dessuten at frihetsfølelsen vokser betraktelig jo lenger ut i spillet man kommer.

«Pokémon Legends: Arceus» er et ganske middelmådig åpen verden-spill. Men det «Pokémon Snap»-aktige fokuset på å studere faunaen gjør det til et godkjent Pokémon-spill.

Anbefalt videre lesing: