Anmeldelse

Om blikk kunne smitte

Ole Georg Moseng forteller deg alt du trenger å vite, og litt til, om den mest fryktede av alle pandemier i boka «Pesten kommer».

Ole Georg Mosen gir høsten 2020 ut boka "Pesten kommer"
Foto: Kagge Forlag
Bok

«Pesten kommer»

Ole Georg Moseng

Sakprosa

2020

Kagge

La oss si at du velger bort den defensive metoden for å møte pandemien – som å gjemme seg bort med noen gode venner i en villa på landet for å synge og drikke og fortelle historier og vente på at folk skal slutte å dø. Også kalt: Å ta en «Dekameronen».

Da er et alternativ å gå for den offensive metoden: Å studere sykdommen! Bli kjent med din fiende, for å forstå hvordan du skal bekjempe den. Da kan Ole Georg Mosengs bok om svartedauden og andre pestepidemier anbefales på det sterkeste.

Gjenkjennbart om herjinger

Svartedauden var i motsetning til korona ikke et virus, men en bakterie. Denne bakterien ble spredt med lopper, loppene satt på rotter, og rottene fulgte mennesket – og mennesket ble infisert av bakterien. Omtrent som i en ekstra morbid barneregle.

Likevel er det mye å kjenne igjen i beskrivelsene av pandemiens herjinger i middelalderen. Frykten og paranoiaen som følger med sykdommen kjenner vi også på i dag.

Middelalderens mennesker hadde naturligvis ikke tilgang til moderne legevitenskap og den raske informasjonsflyten vi har i dag. Teoriene om hva den grufulle sykdommen skyldtes var mange og ikke særlig presise. Kunne det være miasmer, avskyelige dunster? Kunne en pestsyk smitte deg med et blikk?

Det de fleste var enige om var at bølgene av pest måtte være Guds straffedom.

Til tross for den manglende innsikten i pestens årsaker, traff man godt med enkelte av tiltakene: renslighet, karantene, sosial distansering. Noe som viser at man kan gjøre det rette, selv om man ikke aner hvorfor.

Pesten som ikke forsvant

Svartedauden er en slags dødens merkevare som sitter inngravert i folks bevissthet. Naturlig nok tar Moseng utgangspunkt i denne mest kjente pestbølgen når han skal fortelle om pestens reiser igjennom verden, men han sørger for å korrigere og utdype den kunnskapen vi tror vi har om sykdommen.

For selv om den første pestbølgen i middelalderen nok var den verste, var den langt ifra enestående. De andre bølgene av pesten har bare ikke fått så minneverdige og skremmende navn.

Den samme bakterien hadde rast igjennom Europa 800 år før, med like dødelig resultat. Og svartedauden var igjen bare starten på en serie med pestbølger som stod på i nærmere 400 år, til godt ut på 1600-tallet. Faktisk var det i 2020 et nytt utbrudd av pest i Indre Mongolia, forårsaka av den samme bakterien som gav oss svartedauden. Pesten har aldri blitt helt borte.

Globaliseringens bakside

Det er mye godt å si om globaliseringen, den har gitt oss høyere levestandard og ikke minst større toleranse og utsyn, men den er ikke uten bivirkninger. En av de negative følgene av handel og utstrakt reising er, som vi nå har blitt smertelig klar over, risikoen for spredning av smittsomme sykdommer. Fri flyt av varer og tjenester betyr også fri flyt av basiller.

Ifølge Moseng er det ikke tilfeldig at pesten slår til i Europa fra 1300-tallet og utover. For dette er også tiden da europeerne for alvor begynner å reise og handle med, og etter hvert erobre, andre deler av verden. Spredningen av pest er en direkte konsekvens av europeernes møte med fremmede kulturer.

Moseng kan til og med tidfeste dette møtet, da handelsmenn fra Genova støtte sammen med Djengis Khans mongolske horder på Krim-halvøya i 1347. Ifølge fortellingene ble tatarene rammet av pest og døde som fluer. De tok revansj med å hive likene av deres egne, byllepestbefengte kamerater over bymuren inn til italienerne. En historie som er så god at den sannsynligvis ikke er sann, mener Moseng.

Herfra tok de italienske handelsmennene med seg sykdommen hjem, og videre gikk den fra havn til havn i Europa.

Slik var også pesten en typisk urban sykdom, den rammet bysentra og sentrale strøk verst. I Norge kom den som kjent først til Bergen, den viktigste handelsbyen.

De mange Ødegårdene i Norge blir ikke nødvendigvis kalt det fordi det var der folkene ble utradert, men fordi pesten gjorde at det ble tilgang på ledige gårder med bedre jord mer sentralt i bygda. Pesten førte med seg enkelte gode businessmuligheter, for den som klarte å overleve.

Dyster optimisme

Fortellingen hopper frem og tilbake mellom pestbølgene, noe som gir et litt uoversiktlig preg, selv om det er lett å forstå hvorfor Moseng går bort fra den strenge kronologien. Det bildet som fremstår er av en slags repetitiv, utmattende tragedie, som gjentar seg igjen og igjen, med stort sett samme utfall.

Dystert er det, men det er likevel en smule håp å finne for dagens lesere, selv om det er en trøst av den brutale typen, som at også pandemiene var mye verre før.

For min del setter jeg pris på at Moseng endelig oppklarer det klassiske dilemmaet, om hva som er verst: pest eller kolera? Ifølge Moseng er dette ikke noe å lure på: Velg kolera! Hver gang!

Etter å ha lest om pestens herjinger i et par tusen år, er jeg ikke i tvil om at han har rett.

Her finner du alle anmeldelser fra NRK

Anbefalt videre lesing: