Vond og velturnert

En iskald serie­morder har gått etter små­jenter og drept dem, en etter en. Etter mange år har politiet endelig kommet på sporet. De slår inn døren til hjemmet hans, legger mannen i bakken og sleper ham til fengselet.

Det høres ut som en lykkelig slutt på historien. Men det er det definitivt ikke for den unge jenta som ligger tilbake etter at innsats­troppen har trukket seg tilbake.

Hun heter Ann, og er datteren til den mistenkte mannen. Og hun vet at den omsorgs­fulle, filosofisk anlagte faren hennes er uskyldig.

Dermed starter kampen for å finne sannheten, og den egentlige morderen.

Men Ann er ikke i en emosjonell tilstand som er i nærheten av å være stabil. Hun er langt ifra den perfekte, objektive detektiv, der hun må prøve å nøste opp detaljer fra de grusomme drapene på små­jenter, og halvt erindrede detaljer fra sitt eget liv.

Farlige hjelpere

Med seg på ferden får hun diverse hjelpere – noen hun kjenner fra før, eller tror hun kjenner, andre melder seg på underveis.

Kvaliteten på disse hjelperne er ikke helt til å stole på, og enkelte er direkte destruktive og farlige.

Det gjelder både:

• Journalisten som gir seg ut for å hjelpe, men egentlig bare vil ha et kjapt scoop.
• Den gamle barndoms­vennen til faren, som unektelig har en del underlige og fare­truende sider.
• For ikke å snakke om noen av foreldrene til de døde jentene, mennesker som over tid har vokst seg rasende og avmektige av forsøkene på å finne ut hva som har skjedd med barnet deres.

Et skrekkelig gjennom­brudd

Romy Hausmann slo igjennom med et brak med «Elskede barn», et klaustrofobisk kammer­spill med vage ekko av gotiske romaner og brødrene Grimm.

Den handlet om en liten familien i en hytte i skogen, med familie­relasjoner det slett ikke var noen overdrivelse å kalle dysfunksjonelle.

Romy Hausmann har en egen evne til å famle seg fram til de virkelig vonde delene av under­bevisstheten. Til de marerittene som er så fæle at vi ikke engang orker å drømme dem.

Dette makter hun å gjøre også i «Perfect Day», uten at det i det hele tatt føles kalkulert eller spekulativt – noe som er usedvanlig godt gjort.

Tvert imot virker hun like oppriktig skrekk­slagen som leseren når det viser seg hva det egentlig er som gjemmer seg bak den tilforlatelige fasaden.

Mens «Elskede barn» var et mer et klaustrofobisk kammer­spill, er dette en rasende odyssé over stokk og stein med heftige brå­vendinger og sjokk­artede avsløringer.

Innimellom klippes det til andre tidsplan. Nå og da kommer glimt fra barn­dommen til Ann, der hun iherdig forsøker å beskrive følelses­livet sitt.

Det er også glimt fra samtaler i frem­tiden, mellom en ukjent og den fengslede morderen som i kjølige termer beskriver hva han har vært med på.

Det ondes problem

«Perfect Day» fungerer som den skal som spennings­litteratur og page­turner.

Men den lodder dypere enn en gjennomsnitts­thriller, der den utforsker emner som sannhet og selv­bedrag.

Den beveger seg inn på spørsmål som det ondes problem, og hva det er som gjør at enkelte mennesker finner glede av å skade andre.

Slik tangerer den mange av de «seriøse» romanene som beveger seg inn å slike områder.

Å glemme seg selv

Så hva med tittelen «Perfect Day»? Unektelig er det litt pussig med en engelsk tittel på en tysk bok oversatt til norsk.

Svaret på dette mysteriet er Lou Reed.

En viktig del av sound­tracket til romanen er Reeds klassiske, bittersøte pop­sang fra sytti­tallet. Om mannen som hadde en dag i parken som var så perfekt at han glemte seg selv, og trodde han var noen andre, «someone good».

Låta er det perfekte lyd­sporet til en roman som mer enn innfrir mine forventninger.

Romy Hausmann markerer seg igjen som et forteller­talent av de sjeldne.

Anbefalt videre lesing:

Les bokbrev fra Siss Vik