Stor fallhøyde for Aksel Hennie

Han tok store ord i munnen, Aksel Hennie, da han sa til VG tidligere i sommer at han ville skape «den mest fantastiske Peer Gynt noensinne».

Et utsagn som godt kan kle en av dramatikkens mest stormannsgale roller. Men det gjør at Hennie har mye å bevise i det som er hans første teaterpremiere på over ti år.

Liten og stor

Og for å ta det først som sist: Det merkes at han er ute av trening når det gjelder store formater.

Hennie er best i samspill med andre. I scenene der han er alene, vikler han seg inn i seg selv.

Han fyller ikke rommet godt nok, han velger å ikke bruke plassen scenografien gir ham. Hadde han gjort det, ville teksten også åpnet seg opp i større grad enn den gjør i deler av passasjene der han står alene.

Kontrasten er stor til hvordan de andre skuespillerne tar plass i rommet og bruker det. Som Mimmi Tamba, Ameli Isungset Agbota, Øystein Røger. I tillegg er Hennie noen ganger litt for kjapp i overgangen mellom ulike følelser.

Kanskje handler det om nerver, kanskje om teatermuskler som trenger litt mer trening.

Religiøs inngang

Det sagt: Årets «Peer Gynt» på Gålå er likevel interessant, og Hennie gjør en solid jobb.

Regissør Per-Olav Sørensen har uttalt at han anser stykket som dypt religiøst, og lar derfor Mor Åse (Guri Johnson) innlede forestillingen med Petter Dass-salmen «Herre Gud, ditt dyre navn og ære».

Johnson synger med sterk og mørk stemme, det er som om hun stadfester noe, legger premissene for en verden der «Gud er Gud om alle land lå øde».

Mens hun synger, spilles en kjernescene ut, noe som skal gjenta seg nesten hver gang Peer prøver å ta del i et fellesskap: Han omgis av mobben. De står rundt ham, presser ham ned, tvinger ham til å gjøre ting han ikke vil.

Som å drikke når de plasserer en trakt i munnen hans og han ikke har noe annet valg enn å svelge. Gutten fra den en gang så rike Gynt-slekta er blitt hakkekylling.

Det er et viktig premiss, for det forklarer i stor grad Aksel Hennies Peer Gynt. Han er utenfor, han kan ikke stole på noen.

Ødeland

Bukkerittet går unna andpustent og i en fei. Bruderovet er egentlig ganske tamt, det er først i Dovregubbens hall at Sørensens regigrep virkelig forløses.

Ensemblescenene er godt koreografert av Thea Bay, de er preget av overskudd og en humoristisk forløsning. Geneviève Lizottes scenografi kan minne litt om slagghaugene på Røros (der spelet «Elden» utspiller seg hver sommer). Hun har laget tilsvarende lyse sandhauger som skjuler de små seterhyttene som vanligvis innrammer «Peer Gynt» på Gålå.

I det hele tatt er scenografien naturnær, den plukker opp i seg Dass-salmens nevnte linje om at Gud er Gud om alle land lå øde.

For scenografien ser øde ut. Og det gir den muligheter som er godt utnyttet i scener som Dovregubbens hall, der trollene popper frem.

Det øde og ensomme i Peers liv speiles i scenografien gjennom hele forestillingen. Et halvsirkelformet scenespeil får en effektiv bruk utover i stykket, men også dette gir en opplevelse av noe øde, en tom flate i mørket. Ikke rart Knappestøperen vil at Peer skal smeltes om.

Rikt register

Mimmi Tambas Solveig er et av forestillingens høydepunkt. Hun er vever og stødig, ventende, rolig og trygg – ufortjent god mot en Peer som går utenom.

Det overbevisende ved Solveig ligger i Tambas sang. I et rikt register lar hun sangen stadfeste at det ikke er opp til Peer at hun venter, det er hennes eget valg.

For å forfølge den religiøse tematikken: Kjærligheten, kanskje kan en kalle det forsoningen, står fast uavhengig av Peer. Selv om Peer og mange rundt ham til stadighet krenker menneskeverdet, blir karakterene små under i lys av troen de forfekter: Gud er Gud om alle mann var døde.

Det er også et fryktinngytende premiss, særlig med tanke på scenen med skipsforliset, der alle så nær som Peer ligger druknede igjen.

I et speil, i en gåte

Aksel Hennie har rett i dette: Peer Gynt er en som trenger hjelp. Mennesket klarer seg ikke så godt alene. Peer Gynt famler og feiler på den karrige jorden. Hva har han egentlig igjen for sitt strev?

Denne fortvilelsen uttrykker Hennie fint. Hans Peer har pågangsmot, men også anger der inne et sted, han er en egoist med en engel på skulderen. Nullpunktet når han når han drukner kokken for å berge seg selv.

Fortjener han Solveigs tilgivende favn? Spørsmålet stilles foran det store speilet som reiser seg på scenen i fjellheimen.

Der kan publikum, om de vil, se seg selv – eller speile seg i Peer. Spørsmålet blir hvem som kommer godt ut av dette omsluttende speilblikket, et spørsmål som kan henge i en publikummer lenge.

Og det må man til Gålå for å se.