Tre beste låter: Rumours, Angel, Rocky Trail
Etter 12 år uten plateutgivelse er Erlend Øye og Eirik Glambæk Bøe endelig tilbake i Kings of Convenience-drakt med comeback-albumet «Peace or Love».
Norsk musikkbransjes svar på markjordbær, stråhatt og krone-is har brukt de siste årene på å kverne frem elleve karakteristisk minimalistiske låter.
Dette er låter som tar den halvvoksne lytter tilbake til de formative indie-år. Tilbake til Øyafestivalens spede begynnelse, Café Mono og halvlange sideskiller.
På egne ben
Rundt årtusenskiftet var Kings of Convenience et tidlig symptom på det som etter hvert ble en verdensomspennende trend: Skandinavisk minimalisme.
I en tid da rocken fremdeles sto sterkest i norsk musikkbransje ble Erlend Øye og Eirik Glambæk Bøe indie-folkpopens store fanebærere både i inn- og utland med sin melodiske og underfundige musikk.
De var minimalistiske i alle ledd: Mystikken og eksklusiviteten stod i høysetet også utenom det musikalske. De var ikke stjerner, de var kunstnere.
FRA VENSTRE: Erlend Øye og Eirik Glambæk Bøe i Kings of Convenience. Bandet oppstod i 1999 og har tidligere gitt ut «Quiet is the New Loud» (2001), remiks-albumet «Versus» (2001), «Riot on an Empty Street» (2004) og «Decleration of Dependence» (2009). Bildet er et pressefoto fra plateselskapet.
Foto: Universal Music NorwayNå, 20 år etter platedebuten med genierklærte «Quiet is the New Loud», er de altså tilbake med bare sin fjerde fulle albumutgivelse.
«Peace or Love» viser et band som har klokkertro på stilen sin.
Det kan diskuteres om dette er en fordel eller en ulempe, men det finnes nok av andre indiehelter fra samme periode som i desperat søken etter fornyelse snubler og fremstår som utdaterte. Lyden av Kings of Convenience er i tillegg så lett å svelge at det antagelig kommer til å låte likt om nye 20 år også.
Tekstene utforsker nye områder
For hvorfor skal man forandre på en vinnerformel? «Peace or Love» kunne fort vært en langt mer elektronisk og overprodusert affære på febrilsk jakt etter anerkjennelse fra «dagens indieungdom» som har blitt mer vant til synt-«hooks» og vocoder, selv i folksjangeren.
Kings of Convenience har i stedet alliert seg med allerede etablerte helter som Feist og The Staves, og med det beholdt alvoret i det kunstneriske uttrykket sitt.
Utviklingen ligger i det lyriske, den introspektive poesien som oppstår som en naturlig konsekvens av det å bli eldre. Refleksjonene man gjør seg om livet på vei mot 40 som i stor grad dreier seg om halvbitre begravelser av tidligere forhold.
Den belærende og pessimistiske holdningen i tekstene er kanskje også en konsekvens av kongenes musikalske tilårskommenhet.
Her finnes både etterpåklokskap («Rocky Trail»), bitterhet («Love is a Lonely Thing»), og forakt («Washing Machine»). En forfriskende lyrisk tilnærming fra to karer som tydeligvis har mistet troen på kjærligheten.
Mer av det som funker
Musikalsk er Kings of Convenience like forsiktige og silkemyke som alltid – som en dansende, florlett kjortel i svabergene på Tjøme.
Så parodisk kan det altså beskrives, uten at det bagatelliserer uttrykket på «Peace or Love» i noen grad. Fra bossa-inspirerte «Angel» til vakre sjuertoner i «Song About It» – det er bortimot umulig å aktivt mislike lyden av Kings of Convenience anno 2021.
Denne plata byr på mer av det vi har likt så godt i 20 år. Mer av det som i sin tid satte i gang hipphetens korstog her i Norge. Mer av det imponerende håndverket som aldri tyr til snarveier eller billige triks for å overbevise.
Onde tunger kunne kanskje ønsket seg mer musikalsk innovasjon, men jeg gjentar: Denne formelen funker.
