For 150 år siden skrev Victor Hugo et flammende forsvar for de fattige i romanen «Les Misérables». Han fant godhet i de elendigste blant oss.
I «Paradais» lar Fernanda Melchor elendigheten tre frem i all sin gru. Hun skriver om hvordan fattigdom og ufrihet får en ung gutt til å ta katastrofale valg.
Fortellingen fra Mexico har ingen lykkelig slutt.
Legger føringer fra start
Historien kretser rundt seksten år gamle Polo. Det er hans blikk vi følger. Slik lyder første setning:
Når noen sier at de ikke gjorde annet enn å følge ordre, er det grunn til å bli mistenksom. Det er en klassisk renvaskelses-teknikk. Men hva har Polo fått ordre om? Hadde han mulighet for å nekte?
Fernanda Melchor holder på spenningen. Det skal imidlertid ikke gå lenge før vi skjønner den ironiske betydningen av tittelen på boken.
Farlig begjær
Polo jobber som gartner og ryddegutt bak de låste portene til «Paradais», et fornemt boligkompleks forbeholdt bemidlede. Selv har Polo ingen midler.
Han slaver for luselønn alle ukens dager. Etter at han droppet ut av skolen, er mulighetene begrenset.
Han renser svømmebassenget som beboerne kjøler seg ned i. Selv er han forvist til den gjørmete elva bak den falleferdige, hjemsøkte koloniherre-villaen ved krattet.
Så blir han drikkekompis med den velfødde og bortskjemte Franco Andrade, en blond og ensom gutt som bor i dette «paradiset».
Franco sørger for at Polo får seg en daglig rus, mens han tuter ørene hans fulle av sitt begjær etter nabokona, senora Marián.
Begjæret blir en besettelse: Francos evinnelige onanering blir omstendelig og kvalmende beskrevet – og han bestemmer seg for at han må ha senoraen, om det så skal bli med tvang.
Polo tror lenge det er fyllerør fra en sprengkåt og naiv tenåring. Men det er før fleskeberget har med seg en pistol ...
Provoserende forfatter
40 år gamle Fernanda Melchor bor i Berlin, men henter stoffet sitt fra hjemlandet Mexico.
Hun skildrer ofte folk som utsettes for – eller frivillig oppsøker – vold og ydmykelse.
ANERKJENT: Meksikanske Fernanda Melchor har vunnet den tyske International Literature Award og vært kortlistet til The International Booker Prize.
Foto: ZOE NOBLE / NYT/NTBSpråket er upolert, muntlig. I lange setninger nesten uten punktum drar forfatteren oss gjennom livsløgner, hat og forbannelser.
Polos indre stemme surrer og går, selv om dette er en tredjepersonsfortelling. Raseri og selvforsvar tvinner seg sammen, før alt ender i et stygt smell.
Jeg får en ubehagelig klaustrofobisk følelse; dette er ment som en anerkjennelse av forfatterens prosjekt.
De fattiges fornedrelse
«Paradais» blir en suggererende fortelling om et begjær som ikke kan tøyles. Men under det drivende plotet ligger en historie om skjevfordelingen av materielle goder i dagens Mexico.
Polo har ingen muligheter. Fetteren hans blir tvunget til å begå både ran og drap for en lokal narkobande. Bestefaren, som forespeilet Polo at de to skulle bygge en liten båt, så Polo kunne livnære seg som fisker, er død, og verktøyet hans er spredt for alle vinder.
Polo har oppdrift, men omstendighetene holder ham nede.
Fernanda Melchor viser gnistene som kan starte en brann når klasseforskjellene blir så enorme som her. Samtidig trekker hun frem to gutter fra hvert sitt miljø, som begge er like desperate og undergangsdømte.
Gir de elendige et ansikt
Christian Rugstad har hentet opp et fyndpreget vokabular i sin norske oversettelse. Bare beskrivelsene av Franco, som fleskeberget, tjukken, spekkhaugen, guttehvalen og bollegjøken, viser stor oppfinnsomhet.
Når jeg strever med å få sympati for Polo, kan det selvfølgelig skyldes at han ikke er noen udelt sympatisk fyr. Det gjør portrettet desto mer virkningsfullt.
Samtidig blir det i overkant mange nedbrytende samfunnsmekanismer han skal utsettes for. I et slikt perspektiv blir Polo mer som en representant for en allmenn og uhåndgripelig tragedie.
Det er sjelden jeg leser bøker fra Mexico. Fattigdommen, rasismen og volden som skildres i denne boken, vekker både avsky, sinne og en sørgelig følelse av håpløshet.
Når det er sagt: «Paradais» gir meg en nærmest fysisk tilgang til elendigheten jeg jo har visst om gjennom nyhetsbildet.
Dét er en styrke ved god litteratur: Den bringer den store verden nærmere.
Hei!
Jeg er litteraturkritiker i NRK og skriver om bøker både for barn og voksne. Blant de virkelig gode bøkene jeg har lest i det siste, er «Hafni forteller» av Helle Helle, «Jeg plystrer i den mørke vinden» av Maria Navarro Skaranger og «Verden og alt den rommer» av Aleksandar Hemon. Anbefalinger av barnebøker finner du her, og her kan du lese min sak om hvordan Emil i Lønneberget ble rampegutten som ble elsket av alle. Og vi oppdaterer våre andre bokanbefalinger i denne saken.
SE I NRK TV: Narkokartellene holder Mexico i et jerngrep. I verdens største narkotikaindustri brukes brutale metoder i jakten på makt og penger. Se dokumentaren «Narkokrigen i Mexico» fra 2018.
