Severdig Munch-finale

Det gamle Munchmuseet på Tøyen har i snart 60 år rommet vårt aller viktigste kunstnerskap. Frem til det nye museet åpner i Bjørvika i høst, viser de nå utstillingen «På vei ut - Edvard Munch og naturen».

Mange avskjeder

Det er ingen enkel sak å flytte på en slik institusjon. Munchmuseet har virkelig slått rot på Tøyen. Kanskje er det derfor det har vært nødvendig å ta så grundig avskjed gjennom en hel rekke utstillinger. For den besøkende har det likevel føltes som litt «ulv, ulv og ulv igjen!».

Mai 2019 presenterte museet «Exit», som den siste store utstillingen i det gamle museet. I september fulgte de opp med «Alt det vi eier: En finale» og nå presenterer de altså utstillingen «På vei ut – Edvard Munch og naturen». I tillegg har institusjonen gjennom den metaforiske vandringen fra Tøyen til Bjørvika, «Munchmuseet i bevegelse», gjennom flere år foretatt en slags mental flytteprosess.

Kjente og ukjente verker

Den aktuelle utstillingen er ganske liten, men likevel rik og mangfoldig. Den favner både hovedverk som Skrik og Solen, men også nokså ukjente arbeider, som et vakkert lite landskap med bjørkestammer.

Utstillingen byr på både lys og mørke. Vi finner dunkle symboltunge malerier fra 1890-årene/tidlig 1900-tall, som Melankoli (1900-1901) der Munch har malt søsteren Laura på et psykiatrisk sykehus. Det er en hjerteskjærende skildring av et menneske fanget i seg selv. Mørkhåret og sammensunket, og tilsynelatende apatisk sitter hun i et blussende oransjerødt interiør som formelig pulserer. Øynene er svarte av naken angst.

Det indre og det ytre

Utstillingen inkluderer også mange bilder fra Munchs mer livsbejaende og fargesprakende periode etter århundreskiftet, som Badende mann (toppbildet i denne anmeldelsen) eller Bølgeslag mot svaberg. Utstillingstittelen «På vei ut» har en dobbeltbunn. Den henspiller ikke bare på den forestående flyttingen, men handler også om forholdet mellom det indre og det ytre, sinnet og omgivelsene. En tematikk som i aller høyeste grad er relevant når det gjelder Munch.

En annen fin ting ved utstillingen er at flere av maleriene vises uten glass, noe som absolutt ikke er hverdagskost lenger. Dette gir en sjelden nærhet i opplevelsen. Det er med andre ord mye godt å si om utstillingen.

Skrik minutt for minutt

Det eneste som fremstår som ganske underlig er prosjektet «Skrik live 24/7», der de filmer maleriet og sender direkte. Intensjonene er selvsagt de aller beste. Her vil man vise dette enestående maleriet til alle dem som ikke har mulighet til å komme til museet.

Men hva i all verden skal være poenget med å sende direkte fra et maleri? Selv den mest langsomme minutt-for-minutt-sendingen fordrer vel en eller annen form for hendelsesforløp? Ikke engang lysets skiftninger på kunstverket kan være poenget her, da Skrik av bevaringshensyn selvsagt ikke kan være eksponert for dagslys. Åpningstiden på strømmen er da heller ikke 24/7 slik de skriver, men i museets åpningstid fordi maleriet trenger å «hvile» om natten.

En ting er at dette digitale prosjektet ikke fremstår som spesielt vellykket i seg selv, verre er det at det hindrer den fysiske besøkende i å se maleriet i museet. Da belysningen av åpenbare årsaker er svært dempet i kroken der bildet er utstilt, er det praktisk talt umulig å få sett skikkelig på det. Med mindre man går inn i kamerasonen og kommer med på sendingen, noe jeg tror mange godt kan tenke seg å slippe.

I begeistringen for nye, digitale formidlingsmuligheter har man her glemt at den fysiske besøkende alltid må være førsteprioritet.

Severdig utstilling

Bortsett fra dette er det blitt vakker og severdig utstilling!

Et fint lite punktum etter nesten 60 år på Tøyen.

Mens jeg forlater utstillingen tenker jeg at det i grunnen var fint med enda en finale. Kanskje avskjedene kan hjelpe oss å få sjelen med på flyttelasset?

Anbefalt videre lesing: