Som en tidskapsel fra 1999

Tre beste låter: Take Me Home, Roar Like a Lion, Colours.

Keiino ble for alvor kjent under fjorårets Eurovision, med sitt bidrag «Spirit In The Sky».

Nå, midt i den egentlige Eurovision-sesongen, slipper de sitt debutalbum «OKTA».

I etterkant av Eurovision ble bandet utnevnt som ambassadører for FNs år for urfolksspråk, og det har preget arbeidet med dette albumet. Keiino har samarbeidet med fire ulike musikere med urfolksbakgrunn: Aboriginske Electric Fields, det newzealandske haka-bandet Te Hau Tahiti, native american-rapperen Drezus og den kanadiske strupesangeren Charlotte Qamainc.

I tillegg er Keiinos musikk fremdeles bygget rundt stolte, samiske joiketradisjoner.

«OKTA» er altså et beundringsverdig initiativ til bevaringen, synliggjøringen og – forhåpentligvis – populariseringen av urfolksspråk som kunstuttrykk i moderne musikk.

Joike-hook gir dansbarhet

Musikalsk låter dette omtrent som forventet: 10 oppstemte eurodance-låter smidd over samme EDM-lest som «Spirit in the Sky». Det mest oppsiktsvekkende er hvor 90-talls denne formelen låter.

Åpningslåta «Take Me Home» låter som en blanding av Aquas dancepop, Infinitys bubblegum-dance og Basshunters eurotrance, men i sin sjanger er dette fjellstøtt. Fengende, tekstlig enkelt, og urfolkspråksaspektet er løst på det som må være den beste måten: Ingen påklistrede stereotypiske lydbilder, bare inkorporert i den allerede fastsatte formelen via et par pre-chorus på samisk.

Neste låt, «Black Leather», fortsetter Ford Sierra-festen med en litt tyngre basslinje. Denne er akkompagnert av inuittisk strupesang fra Charlotte Qamainc, i tillegg til joik fra Keiinos egen Fred Buljo.

I «Would I Lie» lider arrangementet litt mer under det generiske uttrykket man har hørt så mange ganger før. Plata funker best når man har våget å utforske utover de mest veletablerte sjangergrepene, som på «Roar Like a Lion» med sine Die Antwoord-aktige vers.

«Colours» er også et godt eksempel, der et joike-hook står for brorparten av dansbarheten. Her finner vi også herlig koring fra samiske barneskoleelever Fred Buljo har tatt under sine vinger.

Urfolksspråk er redningen

Heldigvis reddes selv de mest ihjelspilte 90-tallsformatene av hvor kult joik høres ut i denne sammenhengen.

Joik låter som regel veldig heftig, men flankeres ofte av mystifiserende visuelle univers som må sies å være det stikk motsatte av den joiken Keiino formidler. I stedet for gåtefulle vidder med kalde vindgufs, får vi joik i et helt annet univers: Vikingskipet under The Gathering, eller i en Ford Sierra med effektpotte på Esso’n.

Når man i tillegg har krydret plata med haka, strupesang og urspråk-rap, er resultatet en spennende tilnærming til en sjanger som lider under vekten av sin egen forutsigbarhet.

«OKTA»s tekster og melodier finner ikke opp kruttet på noen som helst måte, men jeg har ingen tvil om at de lander på beina hos målgruppen sin. Og om plata i tillegg kan åpne noen øyne for urfolksspråk, kan det jo umulig ende med mageplask.