Stødig krim­samarbeid

Det begynner i det aller dystreste landskapet.

Mørk natt, en mann beveger seg innover i en skog, han har vært der før.

Han skal åpne en grav, han grov den selv for flere år siden.

Han blottlegger liket, to og et halvt år inn i oppløsningen, legger forsiktig fra seg et ark.

Fornøyd med seg selv går han derifra.

Samvittighet og hevn

Mørk start altså, uten at det blir muntrere gjennom resten av de 426 sidene som utgjør Horst og Engers nyeste bok.

Som i de fire foregående i serien, bekler journalisten Emma Ramm og politimannen Alexander Blix de viktigste rollene. Forskjellen er at Ramm har sagt opp journalistjobben, mens Blix nylig er løslatt fra fengsel.

Lagmannsretten frikjente ham for drapet på mannen som drepte datteren hans – en handling som samtidig reddet Emma Ramms liv.

Blix sliter like fullt med samvittigheten, drapet var først og fremst en hevn for datteren.

Sier han til psykologen.

Samtidig, en tilbakevendende følelse av å være observert.Kanskje av mannen med grønn jakke og hettegenser, som stadig synes å dukke opp i sidesynet.

NB! Røpealarm:

Tegningen

Det oppgravde kvinneliket i skogen oppdages av barn på tur.

Papirarket viser seg å være en barnetegning.

Kroppen i graven har tilhørt Elisabeth Eie. Alexander Blix var etterforskningsleder da hun forsvant.

Blix får et polaroidbilde i postkassen, det forestiller den døde kvinnen. Og barnetegningen, hva har den med Blix å gjøre? Parallelt påtar Emma Ramm seg å undersøke en sak der en kvinne er forsvunnet, politiet har en mistenkt, men ikke noe lik.

Alt dette er bare begynnelsen.

Trad seriemord

Ser vi litt stort på det hele, er «Offer» aller mest en seriemorderjakt av nokså tradisjonelt slag, og av det vi kunne kalle amerikansk type.

Den sjangeren omfatter en mengde utgivelser og har sine mer og mindre faste strukturer og komponenter.

Utfordringen for forfattere som ikke nødvendigvis vil skape noe helt nytt, er å unngå å låte som mange andre.

Samtidig gjelder det å utnytte grunnfortellingen til å skape et eget univers omkring morderen og jakten på ham eller henne. Hva det er som driver dette mennesket til disse ytterlighetene.

I dette synes jeg Lier Horst og Enger lykkes riktig godt.

Det er ikke banebrytende originalt, men spennende det meste av veien. Til tider også interessant.

Hør Jørn Lier Horst i Drivkraft:

Karakterer og dialog

Like viktig er det kanskje at jeg, som leser forfatterduoen for første gang, merker at jeg liker karakterene.

De framstår som hele figurer, samtidig som dialogene sitter godt.

Det snakkes – og tenkes – på troverdig vis. Om livet selv sågar. Boka fungerer med andre ord, som spenningsroman, også ved å hoppe inn ved seriens femte servering.

Avslutningen balanserer på kanten til det umulige, men det holder akkurat.

Jeg har lest så vel Thomas Enger som Jørn Lier Horst tidligere, men det begynner å bli noen utgivelser siden.

Lier Horsts bøker har jeg ofte opplevd som greit håndverk, først og fremst preget av forfatterens egen erfaring som politietterforsker. Enger har jeg lest med større interesse og tanken om at det har vært noe der, noe som løfter teksten et hakk opp fra det mer ordinære.

Noe som nok hadde fortjent større oppmerksomhet her hjemme.

Samarbeid som løft

Jeg har ikke alltid hatt sansen for forfattersamarbeid i krim- og spenningssvingen, de negative leseerfaringene er fler enn de positive.

Men her, hos Enger og Lier Horst, tror jeg summen av én pluss én er større enn to.

Psykiatrien har gjerne en fast plass i disse seriemordbøkene.

Jeg avstår blankt fra å antyde hvilken diagnosetype som antydes å vake i morderens bakgrunn, men jeg var nok aldri så lite skuffet over å møte akkurat denne i enda en bok.

Uten at det ødela spenningen, det skal sies.

Farkoster til vanns

Jørn Lier Horst og Thomas Enger har levert fra seg en underholdende og velskrevet spenningsroman.

For den saks skyld, vel egnet for sommerlig avlesing.

Én innvending er imidlertid uomgjengelig: De to forfatterne kan umulig ha padlet mye kano i sine liv. Jeg sier ikke mer.