Anmeldelse

Barna som ble ofret av misjonen

Den ser uskyldig ut, den nye tegneserieboken til Lene Ask. Men «O bli hos meg» inneholder sprengstoff. Her forteller ti misjonærbarn om hvordan de ble ofret på misjonens alter.

Bokomslag "O bli hos meg" og Lene Ask
Foto: No Comprendo Press
Bok

O bli hos meg

Lene Ask

Illustrert av Lene Ask

Tegneserie

2021

No Comprendo Press

Ingen nasjon har hatt så mange misjonærer i forhold til folketallet som Norge. Midt på 1900-tallet fantes det 4500 misjonsforeninger her i landet med over 100 000 medlemmer. De samlet inn penger for å sende misjonærer til Madagaskar, Zululand eller Indonesia.

Mange av misjonærene som reiste hadde barn. De ble ofte plassert på egne internatskoler i regi av misjonen, langt unna foreldrene. Noen av barna traff foreldrene sine bare et par ganger i året. Mange ble sendt hjem til Norge da de ble eldre, da kunne det gå flere år før de så foreldrene sine igjen.

Illustrasjon fra tegneserieboken

Misjonering i fjerne strøk er en viktig del av norsk historie.

Illustrasjon: Lene Ask / No Comprendo Press
Illustrasjon fra tegneserieboken

Elisabeth er den eldste som kommer til orde i boken. Hun og søsteren Berit vokste opp i India på 1930-tallet.

Illustrasjon: Lene Ask / No Comprendo Press
Illustrasjon i tegneserieboken

Gjennom illustrasjonene sine utdyper Lene Ask de sterke følelsene som kommer frem i de tidligere misjonærbarnas beretninger.

Illustrasjon: Lene Ask / No Comprendo Press
Illustrasjon i tegneserieboken

Hjemløshet er en fellesnevner for mange av misjonærbarna. Med denne boken blir deres stemmer hørt.

Illustrasjon: Lene Ask / No Comprendo Press

Sterke vitnesbyrd

Nå har illustratør og forfatter Lene Ask latt misjonærbarna selv komme til orde. Deres fortellinger er langt fra så rosenrøde som misjonsforeningene ville ha det til.

«– Vi skulle ikke føle noen ting», forteller Gunnar, som i voksen alder har vært så sint at han har fått fysiske plager av å stramme musklene og holde alt inne i seg.

«– Barn må ha trygge voksne rundt seg, og det hadde ikke vi», sier Kristin.

De ti misjonærbarna Lene Ask har intervjuet, forteller alle om savn. Savnet av foreldrene var enormt, ensomheten likeså. Mange opplevde mobbing, både fra andre barn og fra voksne, dessuten forekom det overgrep på internatskolene, overgrep som, ifølge intervjuobjektene, aldri noen har tatt på seg ansvaret for.

I 2009 gjennomførte Norsk Luthersk Misjonssamband og Det Norske Misjonsselskap en spørreundersøkelse blant misjonærbarn som avslørte omsorgssvikt og overgrep. Som en konsekvens fikk de som mente de hadde lidd overlast, anledning til å søke om støtte på inntil 25 000 kroner til psykologhjelp.

Flere erstatningssaker ble fremmet, de færreste vant frem, skriver Lene Ask i den sterke tegneserie-dokumentaren «O bli hos meg».

Sjelden sjanger

Begrepet tegneserie-dokumentar er ikke så utbredt i norsk offentlighet. Om tegneserien som sjanger nå er i voldsom fremvekst her i landet, er det oftest fiksjonshistorier vi får tilgang til.

Men ikke bare.

Tidligere i år kom den russiske «Survilo» på norsk, der Olga Lavrentjeva gjenforteller sin mormors historie om livet under Stalin i ord og bilder. Yuval Noah Hararis bestselger «Sapiens», en historie om menneskehetens begynnelse, er nå kommet i tegneserieform ved hjelp av David Vandermeulen og Daniel Casenave. I 2013 mottok Steffen Kverneland Brageprisen i kategorien for sakprosa for sin viltre tegnede biografi om Edvard Munch.

Så noe fins.

Denne dokumentaren, i tegneserieform, slår ekstra hardt. Det er fordi barnas stemmer kommer så utilslørt frem, samtidig som Ask utvider dem med sine illustrasjoner.

Flere versjoner av virkeligheten

Lene Ask har altså intervjuet et knippe tidligere misjonærbarn om deres oppvekst. Redigeringen har vært så nennsom at det synes som om Ask i svært liten grad har endret på de muntlige fortellingene deres. Men selvfølgelig ligger det en stram komposisjon bak. Formen kan minne om dokumentar-genren som nobelprisvinneren Svetlana Aleksejivitsj er blitt en representant for. I sine bøker lar hun vanlige russere komme til orde, uimotsagt, om deres opplevelser under andre verdenskrig og krigen i Afghanistan.

Også Lene Ask har respekt for sine intervjuobjekter.

De er i alderen førti til mange-og-nitti og presenteres bare med fornavn og en registrering av når og hvor i verden de vokste opp.

Tegneserierutene som følger fortellingene deres, er i svart-hvitt. Rutene som skildrer den offisielle misjonshistorien, er i farger. Subtilt understreker Ask at misjonens egen versjon er av den glansede typen, mens barnas fortellinger er langt gråere.

Illustrasjon i tegneserieboken

Med subtil fargebruk viser Lene Ask at det finner flere versjoner av den norske misjonshistorien.

Illustrasjon: Lene Ask / No Comprendo Press
Illustrasjon til tegneserieboken

I samtaler med forfatter og illustratør Lene Ask forteller ti norske misjonærbarn om sine erfaringer med å vokse opp langt unna foreldrene sine.

Illustrasjon: Lene Ask / No Comprendo Press
Boken

Den tilforlatelige tegneserieboken "O bli hos meg" inneholder sprengstoff. Lene Ask har behandlet intervjuobjektenes traumatiske opplevelser med nennsom hånd.

Ett sted lar hun farger og blyantgrått dekke hver sin rute av et bilde delt i fire. Et lite barn kneler ved Jesu føtter. Teksten som følger bildet, sier det så effektfullt:

«Men det er bare en del av bildet. Det er ikke enten eller. Jeg har hatt det fantastisk på mange måter. Men det å vokse opp uten foreldre og det å være fremmedgjort for det norske, det har vært krevende.»

Bare den med et hjerte av sten, kan forbli uberørt av denne boken.

Det handler om å bli hørt

Fortellingene er ikke alle like mørke. Flere er takknemlige for oppveksten de har hatt og godheten de har møtt. Men ingen kommer utenom savnet av foreldrene. Som Lene Ask uttrykker det, hadde barna få muligheter til å bøte på sorgen:

«Det er tre maktfaktorer misjonærbarn har måttet forholde seg til: Gud, organisasjonen og foreldrene

Å sette seg opp mot en sånn overmakt, det krever både mot, styrke og overskudd.

Burde motparten, misjonsforeningene, fått komme til orde? Hvis dette hadde vært en reportasje i Dagsrevyen, ja. Men dette er en tegneserie-dokumentar, en bok der barnas vitnesbyrd får plass i offentligheten.

Kan den bidra til at flere sider av dette kapittelet i Norgeshistorien blir belyst, så er det på høy tid.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: