Anmeldelse

Årets merkeligste plate

De sjanger-utfordrende britene i The 1975 rammes av både genialitet og overmot på årets merkeligste plate, «Notes on a Conditional Form»

Bandet "The 1975"

SJANGEROVERSKRIDENDE: Hadde plata inneholdt 10 i stedet for 22 låter, kunne den vært et mesterverk.

Foto: Jordan Curtis Hughes / Promobilde

Terningkast 3

Beste låter: «The Birthday Party», «People», «Having No Head»

Britiske The 1975 har siden den selvtitulerte debutplata vokst seg til å bli et av verdens største band.

Både andre- og tredjeplata toppet listene både i USA og Storbritannia, og de eksperimentelle rockerne har fått mye ros for smarte og vittige tekster, utfordrende og ukonvensjonelle musikalske ambisjoner, i tillegg til et fullstendig fraværende forhold til tradisjonelle sjangere.

Det forrige albumet, «A Brief Inquiry Into Online Relationships», fikk mye ros av pressen for sin store variasjon og dynamikk. Personlig har jeg slitt med å la meg trollbinde av de ofte intetsigende og flate pop-komposisjonene. Jeg har ofte opplevd The 1975 mer som en slags pastisj av 80-tallets mest forglemmelige synth/saksofon-ballader.

Gjesteartist: Greta Thunberg

Variasjon er det likevel nok av også på bandets nyeste og fjerde plate, «Notes on a Conditional Form».

Gjennomlyttingene av dette verket må være en av de aller merkeligste opplevelsene jeg har hatt på en stund.

Ballet åpnes av kanskje verdens mest ettertraktede feature-artist: Greta Thunberg. Hun leverer nok en ikonisk tale, og akkompagnert av The 1975s dansende tangenter har hennes spoken-word-innslag gitt «Notes on a Conditional Form» den mest bisarre åpningslåta på denne siden av millenniet. Påfunnet var imidlertid ikke kliss nytt: Singelen ble sluppet allerede i juli 2019.

På neste låt er vi plutselig i et helt nytt univers, ikke bare for plata, men for bandet generelt. Harde, gjennomtrengende budskap om Generasjon Y formelig drilles inn i ørene av vokalist Matty Healys hittil ukjente sinne. De lettdrikkelige popmelodiene og den tidvis anmassende fløtevokalen virker å være en saga blott.

Forventningene stiger

Første tredjedel av plata er en meget stemningsfull og anvendelig musikkopplevelse. Dette er americana og halvelektrisk desert rock i verdensklasse, som en ladbar hybrid av The War on Drugs og Wilco.

Forventningene stiger, håpet tennes og terningens lavere sider er i ferd med å viskes ut. De mange tekstlige krumspringene er smarte – for eksempel på vidunderlige «The Birthday Party», som er en oppvisning i utradisjonell tekstkomposisjon. «You put the tap on to cover up the sound of your piss / After four years don't you think I'm over all this? / That's rich from a man who can't shit In a hotel room, he's gotta share for a bit / You make a little hobby out of going to the lobby / To get things that they don't have» er et vers jeg kommer til å huske lenge.

Jeg begynner å ane konturene av noe så sjeldent som en fantastisk americana-plate fra England.

Takraset

Men så skjer det noe.

På låt nummer åtte, «Then Because She Goes», får den voksende kjærligheten seg en alvorlig kalddusj. Her er vi tilbake i helt ordinær åttitallspop, og både denne og neste låt, «Roadkill», er helt på grensen til hva et tilsynelatende hyperambisiøst band kan tillate seg. Dette er rett og slett noe av det verste jeg har hørt på en stund. Den terroriserende lyden av kjedelig, overprodusert college-pop gjør at vi plutselig har gått fra noe av det beste amerikansk musikk har å by på, til det aller verste.

Dette makkverket fortsetter helt ut til låt nummer 16, «If You’re Too Shy». Her blir jeg regelrett rundlurt til å tro at vi er tilbake i det cowboyhatt-kledde landskapet jeg ble så glad i tidligere, men før jeg vet ordet av det er den intetsigende vokalen her igjen, og låta mister all tillit. Jammen er ikke saksofonen her igjen også.

Avansert form for tortur

Dette midtpartiet har, om ikke annet, fått meg til å måpe. Dette kan da ikke være annet enn overmot.

The 1975 har opplevd suksess med sjangeroverskridelser før, men kanskje det er på tide å innse at om denne plata hadde inneholdt 10 låter i stedet for 22, så hadde den kanskje stått seg som et mesterverk.

Ikke før de fire siste låtene blir det mulig å kare seg opp av Duran Duran-kvikksanden, og å få tilbake troen på plata. Først fra låt 18 og ut er vi altså tilbake på den musikalske planeten vi burde vært hele tiden.

Etter denne vidunderlige avslutningen med «Having No Head» i spissen, slår det meg at jeg aldri har opplevd maken. Er dette en slags avansert form for tortur? Det føles som om jeg har fått en treretters middag med deilig pepperkake til forrett, livsfarlig arsenikk til hovedrett, også en ny, deilig pepperkake til dessert.

Dette blir mitt desidert vanskeligste terningkast noensinne. Halvparten av plata er en soleklar 1-er, mens den andre halvparten er en sterk 5-er. Gjennomsnittet av 1 og 5 er etter alt å dømme 3. Så da blir det 3.

Men fy søren, så merkelig dette var.