Hopp til innhold
Anmeldelse

Nesbø gjør det han kan best

Skrekk og gru er en viktig bestanddel i Jo Nesbøs «Natthuset» – ei bok som må kalles en sammensatt tekst.

Bokomslag og forfatterportrett av Jo Nesbø og hans nye bok «Natthuset».
Foto: Aschehoug/Hanna Jordan
Bok

«Natthuset»

Jo Nesbø

Skjønnlitteratur

2023

Aschehoug

Mye er blitt sagt om Jo Nesbøs forfatter­skap, men en forteller, det er han. Etter min mening, altså, til tross for innvendingene jeg har luftet helt siden de tidlige Harry Hole-bøkene på 90-tallet.

Jeg har bare sjelden tenkt på ham som en eksperimenterende stilist. Sånn er det heller ikke i «Natthuset». Nesbø forteller en mer eller mindre utkrøpen historie, han driver leseren foran seg.

For ordens skyld, i denne boka er Harry helt og absolutt fraværende.

«Sjalusimannen og andre fortellinger» «Nesbø i stilsikker form»

Jo Nesbø gir ut novellesamlingen "Sjalusimannen og andre fortellinger", april 2021.

Hva er dette, da?

Det er noe ved denne nye boka som fra begynnelsen får leseren til å lure: Hva er det Nesbø har skrevet denne gangen?

Skrekk­roman? Horror, altså? Jo da, til og med for ungdom, kan det lenge se ut til.

På tittel­bladet er det ingen pekepinn å finne. Men, visst er det en spennings­roman. Delt i tre er den også. Så får vi lesere se hvor forfatteren tar oss.

I sentrum er en fjorten-femten år gammel gutt, Richard Elauved. Et merkelig etternavn, men det har sin betydning og årsak, finner vi ut – etter hvert.

Han bor i Ballantyne, en tilsynelatende amerikansk småby i et skogbruks­område. Dit kom han etter at foreldrene omkom i en brann; han bor hos sin tante og onkel.

Richard er ikke populær, han er venneløs. Han må ta til takke med de andre utstøtte, som den stammende Tom og den overvektige og feminine Jack.

Unntaket er Karen, ei viljesterk jente som går egne veier.

Jo Nesbø i mars 1998 etter å ha vunnet Rivertonprisen for første bok om Harry Hole - «Flaggermusmannen».

PANGDEBUT: Forfatteren Jo Nesbø kom med den første boken om Harry Hole i 1997. Året etter vant han Rivertonprisen for nettopp «Flaggermusmannen». Pistolen er selve trofeet som ble delt ut til vinneren.

Foto: Terje Bendiksby / NTB

Telefonkiosken – en morderisk innretning

«Natthuset» åpner i en telefon­kiosk idet Richard overtaler Tom til å tulleringe et tilfeldig valgt nummer fra katalogen. Han skal invitere personen i den andre enden til helvete, der han hører hjemme.

Så skjer det: Telefon­røret begynner å spise Tom opp, suge og slurpe ham til seg.

Først øret, så fingre, underarm. Helt til Tom er borte og Richard blir stående alene igjen. Om noen tror ham?

Ungdomsroman?

Lite realisme, men mye malende, velbeskrevet skrekk, altså. Og, som antydet, i romanens første del leser jeg en skrekk­fortelling myntet på ungdom.

I del to endrer det seg, og teksten blir mer voksen.

Så har det da også gått femten år idet Richard, med nytt etternavn, kommer tilbake til Ballantyne til en reunion på den gamle skolen.

Den språklige overgangen er fint utført. Og, akkurat der skal jeg holde munn om videre handling, utover det åpenbare: Boka har en tredje del.

Forfatteren leker med oss

Flere ganger de siste årene har jeg lagt merke til, og moret meg litt over, måter Jo Nesbø tilpasser fortellingene sine til et internasjonalt publikum og gjør dem «amerikanske».

Ved en anledning, i en Harry Hole-bok for noen år siden, skrev han således om de administrative kommando­linjene i Oslo kommune slik de kunne være i en amerikansk by.

Denne gangen lurer jeg nesten på om Nesbø driver litt med sine lesere, at han har moret seg med å blande disse kortene.

For eksempel ved å omtale den lokale politisjefen som «lensmannen». Hvilket lyder såpass norsk at det skurrer aldri så lite i sammenhengen. Som om det dreide som en litt overivrig oversettelse fra amerikanske til norske forhold. Og, slik er det jo ikke. Jeg bare noterer, med en viss morskap.

Hør Nesbø som gjest hos Vegard Larsen i «Drivkraft»:

Litterære slektninger

Nå finnes det andre bøker (og filmer) som er basert på lignende grunn­idéer. Dennis Lehanes filmatiserte roman «Shutter Island» kan være et temmelig nærliggende eksempel.

For en leser som kan styre seg for de villeste usannsynlighetene, har horror-sjangeren sine nokså åpenbare svake sider. Slik hviler det lenge en skepsis over min lesing av «Natthuset».

Helt til utålmodigheten min viker for den sammen­hengen som demrer, mens bokas del tre loser leseren inn på mer verdens­nære temaer. Tung psykiatri, utprøvende behandling av schizofreni og post­traumatisk stress­lidelse.

Fort lest

Så er spørsmålet om en landing i realistiske baner løfter eller svekker denne fortellingen?

Jeg er rett og slett ikke sikker.

Sannheten er at jeg pløyde gjennom de 220 sidene i nokså høyt tempo.

Bare de villeste sekvensene i del to ga meg lyst til å skumlese (jeg sto imot). Og, ja, spenningen er der, samtidig som den altså peker i flere retninger – fint nok.

Som del av Jo Nesbøs forfatter­skap er «Natthuset» både uvanlig og original. Han skal også ha kred for å trekke med seg merkverdige fakta inn i en slik roman.

Da jeg kom til de intenst svermende og rødøyde insektene «magicada», måtte jeg slippe Google til. De finnes.

Hei der!

Jeg er frilanser og anmelder litteratur for NRK, både skjønnlitteratur, tegneserier og krim. Les gjerne anmeldelsene mine av «Fars rygg» av Niels Fredrik Dahl eller «Chiquitita» av Pedro Carmona-Alvarez. Her er noen krimbøker som jeg anbefaler deg å lese.

Les flere anmeldelser av Jo Nesbø-bøker:

«Blod på snø» «Kort, fyndig og halvgodt fra Jo Nesbø»

Jo Nesbø og blod på Snø

«Mere blod» «Helt OK fra Vidda»

Jo Nesbø

«Sjalusimannen og andre fortellinger» «Nesbø i stilsikker form»

Jo Nesbø gir ut novellesamlingen "Sjalusimannen og andre fortellinger", april 2021.

«Sønnen» «Nesbø, korrupsjon, muldvarper og hevn»

Sønnen

«Kniv» «Hole på sitt mest alkoholmarinerte»

Jo Nesbø Kniv Bokomslag

«Kongeriket» «Begrensningens nederlag»

Omslaget til boka "Kongeriket" av Jo Nesbø kommer høsten 2020.

«Blodmåne» « Harry Hole-bok har et driv som forlanger ferdiglesing»

Portrettbilde av Jo Nesbø og omslaget til boka Blodmåne