Hopp til innhold
Anmeldelse

Hvem var det som gjorde det i Horten?

«Nå har natten alt» av krimforfatter Jørgen Brekke er en frittstående bok om et drap på ei ung jente. Den har tydelige undertoner fra saker vi kjenner fra virkelighetens nære krimhistorie.

Bokomslag "Nå har natten alt" og Jørgen Brekke

ANDRE BOK I 2020: Jørgen Brekke har allerede gitt ut en krimroman tidligere i år. Denne gangen har han valgt en ny stil.

Foto: Elin Iversen / Gyldendal
Bok

«Nå har natten alt»

Jørgen Brekke

Krim

2020

Gyldendal

En kveld seint i oktober 2012 ble ei ung jente borte i Horten. Hun var femten år, hjemme alene fordi storesøsteren hadde gått på en fest. Foreldrene var i Mexico på ferie, søster skulle passe på søster. Jenta het Liv Hassel. Da manngarden fant henne dagen etter, var hun voldtatt og drept. Hun hadde vært forelsket i den tre år eldre Vegar, hadde sågar besøkt ham denne kvelden og tegnet ham. Liv hadde Vegars DNA på seg. Gutten ble arrestert og avhørt. Tilsto.

Det er ganske lenge siden jeg leste Jørgen Brekkes kriminalromaner sist. Ikke så lenge som til de første bøkene om politimannen Odd Singsaker, men Singsaker og mordfortellinger med lange historiske røtter er uansett de assosiasjonene som sitter igjen. Og det med en viss glede. Singsaker på sitt beste er hel ved og Brekkes grep om historieformidling er nærmest udiskutabelt.

Denne gangen, med ei bok ettertrykkelig plassert i vår tid, er det så å si noe helt annet, en krysning av privatdetektivfortellingen og en klassisk «whodunnit» i salig Agatha Christies ånd.

Begge sjangre kan synes grundig utvasket, men Jørgen Brekke klarer å holde på interessen hele veien. Det skyldes flere ting, bokas oppbygging er en av dem.

Tar oss med på kryss og tvers

I sitt handlingsplan nummer to i «Nå har natten alt» vekkes Liv-saken til live igjen, sju år etter jentas død. Det skjer da storesøster kommer på døra hos Helene Paus, bokas jeg-forteller. Paus er journalist og kjent forfatter bak flere bestselgende true crime-bøker om profilerte draps- og overgrepssaker. Storesøster vil prakke på henne en bunke papirer, alt om den sju år gamle saken, hun kjenner en uro, var det virkelig Vegar som tok søsterens liv? Og hva med mannen som står henne selv nær?

Helene Paus har også mistet et barn – i krybbedød. Hun står stille i livet og vil ikke ha noen ny sak, vil ikke skrive flere bøker. Så ombestemmer hun seg.

Jørgen Brekke tar leseren med seg på kryss og tvers over de sju årene som er gått, men også mellom alle aktørene og hva de foretok seg på de aktuelle tidspunktene. Det er Liv selv, Vegar, storesøsteren, hennes mann, Livs far, hennes mor, en venn av familien og så videre. De er mange, alle unntatt Helene Paus selv beskrives i tredje person, og det fungerer.

Leseverdig, godt fortalt og etterhvert både spennende og interessant.

Jeg har nevnt den drepte jentas talent for tegning, hun har arvet denne strekens evne fra faren, en verdensberømt tegneserieskaper. Et av bokas finere trekk er nettopp hvordan strekens betydning, serienes verden og små hilsener til norsk tegneseriemiljø, bakes inn i teksten. At noen tegninger til slutt blir avgjørende i det store spørsmålet: Hvem var det som gjorde det, er slik på sin plass – ikke bare hvem drepte, men også hvem tegnet?

Et uønsket mysterium

Jørgen Brekkes tekst er – som jeg har lest ham tidligere – lettlest, og fortellingen driver godt av sted til tross for den stykkevise oppbyggingen. De enkelte aktørene framstår som tilstrekkelig hele og troverdige, tanker om skyld og sorg står ofte godt til troende.

Den ene som skurrer i mine leserører er Helene Paus, altså bokas jeg-forteller. Kanskje er nettopp den stykkevise oppbyggingen jeg ellers liker, blitt problematisk i beskrivelsen av Helene. Rommet rundt henne er for knapt, hun snakker til dels overflatisk og banalt, også om sorg. Hvorfor hun ombestemmer seg og tar imot oppfordringen fra Livs storesøster allikevel, er et uønsket mysterium i mysteriet. Der de andre karakterene strekes tydelig opp med få ord og handlingene deres får bære dem, forblir Helene Paus stående som ufortalt og gjennomsiktig. Lettvint er et sterkt ord, men det er ikke så langt unna at det treffer her.

Dette innebærer rimeligvis en svakhet ved bokas litterære styrke. Samtidig, som jeg allerede har antydet, er det ikke nok til å rive leserinteressen ned.

«Nå har natten alt» forblir en leseverdig krim. At løsningen på det grunnleggende spørsmålet, hvem-var-det-som-gjorde-det, er logisk, dyp nok og tilstrekkelig overraskende, bidrar sterkt til det resultatet.

Anbefalt videre lesing: