Hopp til innhold
Anmeldelse

Solid helaften

Leif Ove Andsnes' doble dypdykk i Mozart spenner fra det dypt gripende til det i overkant tilbakeholdte.

Leif Ove Andsnes og Mahler Chamber Orchestra under en konsert på Luzernfestivalen.

LUZERNFESTIVALEN: Leif Ove Andsnes leder Mahler Chamber Orchestra under en konsert på en klassisk musikkfestival i Sveits.

Foto: Priska Ketterer
Terningkast 5 Musikk

«Mozart Momentum 1785/1786»

Leif Ove Andsnes og Mahler Chamber Orchestra

Klassisk

28. mai 2021 og 8. april 2022

Leif Ove Andsnes har de siste åra tilbrakt mye av tiden i en slags Mozart-boble. I 2018 var hans årlige kammermusikkfestival ved Baroniet Rosendal i sin helhet viet Mozart. I tillegg har Andsnes spilt flere av Mozarts klaverkonserter med diverse internasjonale topporkestre.

De varige fruktene av denne fordypningen foreligger nå i form av to omfangsrike utgivelser som begge bærer tittelen «Mozart Momentum». Den første ble sluppet våren 2021 og var viet verk komponert året 1785. Oppfølgeren foreligger nå, og tar for seg tilsvarende verk fra 1786.

På begge album spiller Andsnes sammen med kremorkesteret Mahler Chamber Orchestra (heretter MCO), som han selv leder fra pianokrakken.

Dobbelt platecover for Mozart Momentum av Leif Ove Andsnes

TODELT PROSJEKT: Sammen med «1785» er «Mozart Momentum 1786» et prosjekt som utforsker den kjente komponistens verk fra disse årene.

Foto: Sony

Mozarts kunstneriske momentum

Årene 1785 og 1786 er åpenbart ikke tilfeldig valgt. I denne perioden trer en ny djervskap, rikdom og dybde frem i Mozarts musikk. Ikke minst gjelder dette konsertene for klaver og orkester, som går fra å være en plattform for instrumental briljering i et lett og komisk tonefall til å bli et drama som rommer hele registeret av menneskelige følelser.

De to albumene inneholder til sammen MYE musikk. Her får du fem digre klaverkonserter, tre vidstrakte kammerverk, to verk for soloklaver, en svær konsertarie sunget av sopranen Christiane Karg, samt det stutte og lugubre orkesterstykket «Maurerische Trauermusik».

I håndgripelig format fordeles dette over to dobbelt-CD-album med en samlet spilletid på omtrent fire timer og et kvarter. Vi snakker altså om en solid helaften foran stereoanlegget.

Men husk: dette er Mozart på sitt beste. Musikk blir ikke bedre enn dette. Og når Andsnes spiller er det verdt å lytte, alltid.

Portrett av Wolfgang Amadeus Mozart (1819) - oljemaleri av Barbara Krafft.

MUSIKALSK GENI: Wolfgang Amadeus Mozart ble født i 1756 i Salzburg, Østerrike. I årene 1785 og 1786 var han i slutten av 20-årene. Han døde 35 år gammel i 1791. Her portrettert i et oljemaleri av Barbara Krafft fra 1819.

Foto: LILLI STRAUSS / AP

Patos og tragedie

Det første som møter lytteren på fjorårets 1785-album er den duggfriske lyden av MCO, som under Andsnes’ ledelse spiller med en slank og fargerik orkesterklang. Orkesterforspillet til Mozarts patosfylte Klaverkonsert nr. 20 i d-moll formes med både dramatisk nerve og blikk for detaljer.

Når Andsnes vender blikket ned mot klaviaturet og begynner å spille skjer det imidlertid noe. Solistpartiet i Mozarts mest «Sturm und Drang»-aktige klaverkonsert låter til tider påfallende tilbakeholdt og begrenset i uttrykksregister. Særlig går dette ut over det stormende midtpartiet i konsertens andresats, som liksom aldri helt slippes løs. Men også i den hurtige sistesatsen er det dramatisk potensial som ikke tas ut.

Den andre av de to klaverkonsertene i molltoneart, nr. 24 i c-moll, fungerer langt bedre. Grunntonen i den store førstesatsen er her mer tragisk, og Andsnes' stoiske ro gir ekstra dybde og alvor til et drama som lett kan ende opp som sentimentalt.

Den idylliske andresatsen er et av albumenes høydepunkter. Her overgår Andsnes og treblåserne i MCO hverandre i elegant frasering og blendende velklang.

Less is more

Andsnes’ tolkning av d-mollkonserten er karakteristisk for en nøkternhet som i større eller mindre grad preger fremføringen i alle verkene på de to albumene. Denne nøkternheten kommer ikke som noen stor overraskelse: en viss moderasjon i uttrykket har lenge vært et slags varemerke for Andsnes som pianist.

Andsnes dyrker gjennomgående en spillestil preget av prinsippet om «less is more», hvor mye av vekten legges på små nyanser i klang og artikulasjon. Ekstremer i affekt, tempo, kontrast og dynamikk unngås i all hovedsak.

Hvilke konsekvenser får så dette når Andsnes tar for seg akkurat Mozart?

På sitt beste opplever jeg dette som en menneskeliggjøring av den mest «guddommelige» av alle komponister. Andsnes' spill er befriende renset for den noe duse opphøyethet som lenge har preget fremføringer av Mozart, og som ikke minst tidligmusikerne har gjort et ettertrykkelig oppgjør med sine skranglete hammerklaver.

Samtidig har enkelte av verkene litt for lite av de tingene som må til for at Mozarts musikk virkelig skal begynne å puste og leve.

Dette gjelder for eksempel den store c-mollfantasien for klaver solo. Andsnes’ tolkning av dette særdeles improvisatoriske stykket preges mest av alt av fraværet av musikalsk retorikk – av drastiske vendinger, uventede utfall, plutselige digresjoner og sterke kontraster. Mye av radikaliteten i et av Mozarts mest romantiske klaverstykker glattes dermed over. Fantasien fremstår mer som et tilstivnet monument enn en spontan følelsesutgytning.

Pressefoto av Leif Ove Andsnes i aksjon med Mahler Chamber Orchestra.

SAMSPILL: Mahler Chamber Orchestra spiller under Leif Ove Andsnes ledelse med en slank og fargerik orkesterklang.

Foto: Holger Talinski

Sprek kammermusikk

Derimot spiller Andsnes sprekere og mer utadvendt i kammerverkene. Fremfor alt gjelder dette de to klaverkvartettene, som er blant det mest sublime Mozart noensinne skrev ned på noter. Andsnes spiller her sammen med tre strykere plukket fra øverste hylle: Matthew Truscott, Joel Hunter og Frank-Michael Guthmann, henholdsvis konsertmester, solobratsjist og solocellist i MCO.

Begge kvartettene preges av et tett og levende samspill som plasserer disse fremføringene i referanseklassen.

Min absolutte favoritt er den langsomme andresatsen i Ess-durkvartetten, med sin vidunderlige nokturneaktige stemning. Hos Andsnes & Co flyter den ømt og inderlig av sted, som en hjerteåpnende samtale med den du elsker en varm sommernatt i parken.

Mild eleganse

Hovedvekten av Andsnes' omgangsrike Mozart-prosjekt utgjøres av de fem store klaverkonsertene (nr. 20-24). Ved siden av de tre Da Ponte-operaene (komponert omtrent samtidig) er disse klaverkonsertene den mest banebrytende musikken Mozart skrev overhodet.

Av de fem konsertene på albumene fremstår de tre i durtonearter som mest vellykket. Andsnes inntar her en Orfeus-aktig positur overfor orkesteret (den legendariske greske halvguden kunne som kjent temme villdyr med sitt lyrespill). Med sin milde pianistiske eleganse maner han sine medmusikanter til å holde en sivilisert tone.

Når tempi som regel ligger på den moderate siden bekrefter det inntrykket av at Mozart-idealet for Andsnes ligger mot det klassiske snarere enn romantiske.

Størst inntrykk gjør de langsomme midtsatsene. Den sorgtunge andresatsen i Konsert nr. 22 i Ess-dur fremføres med ektefølt inderlighet og tett dialog med orkesteret.

Den velkjente andantesatsen i Konsert nr. 21 i C-dur (kjent for mange under tilnavnet «Elvira Madigan») formes også vakkert, selv om tempoet settes an en anelse langsomt (det øker underveis, heldigvis).

Både her og i andre midtsatser slår Andsnes i tillegg til med elegante ornamenter og improviserte utfyllinger av den ofte skjelettaktige klaverstemmen.

Samtidig er det partier i klaverkonsertene hvor den milde eleganse slår over i en mer kjølig perfeksjonisme. Særlig gjelder dette de mange briljante passasjene i de hurtige yttersatsene, karakterisert av lange perlerader med toner i hurtige og jevne noteverdier.

Under Andsnes' fingre preges dette «passasjearbeidet» av en perfeksjonert egalitet i klang, artikulasjon og dynamikk som i mine ører ender opp som noe tam og livløs.

Større spillerom

Jeg har stor sympati med ambisjonen om å søke en form for dybde og inderlighet via det enkle, nøkterne og ukunstlede. Her skal det tilføyes at en god del av det som for tiden seiler under flagget «historisk informert fremføringspraksis» har henfalt til en form for ekstremdyrking og utvendighet som neppe tilfører noe varig og verdifullt til forståelsen av Mozarts musikk.

Etter endt lytting sitter jeg likevel igjen med et inntrykk av at Andsnes’ besindige spillestil periodevis tar bort noe av radikaliteten og rikdommen i Mozarts musikalske momentum. Flere steder savner jeg en større frihet, og et større spillerom i dynamikk, klang og artikulasjon.

Alt i alt er det likevel et vell av strålende musikk å la seg glede over på Leif Ove Andsnes' to Mozart Momentum-album.

Nok en gang har vår viktigste klassiske utøver vist en imponerende evne til å gjennomføre storslåtte plateprosjekter, hvor noe genuint nytt bringes til torgs.

Hei!

Jeg er utdannet musiker og musikkviter, og jobber som anmelder innenfor opera, klassisk og samtidsmusikk i NRK. Har du tips til noe jeg bør sjekke ut eller anmelde? Send meg en epost!

Les gjerne saken jeg skrev om åtte kvinner som endret den klassiske musikken, dykk inn i historien om Kirsten Flagstad, oppdag fem av operahistoriens vakreste kjærlighetsduetter, eller lytt til mine anbefalinger i NRK Radio.