Anmeldelse

Seriemorder i skumring

I Oyinkan Braithwaites Lagos-roman blir det aldri skikkelig mørkt.

Oyinkain Braithwaite om bokomslag «Min søster er seriemorder»

Det temmelig flate innholdet i Oyinkan Braithwaites bok står ikke i stil med den lekre innpakningen.

Foto: Javier Ernesto Auris Chavez / NRK/Cappelen Damm

Da jeg var barn var det alltid en stor lettelse å bli syk. Skolen var noe herk. Alternativet var å få kjøre drosje ned til mormor, for å bli innhyllet i pledd. Kanskje gikk det også en såpeopera på fjernsynet, der lettfattelige mennesketyper, gode og onde, flimret forbi.

Det er også noe lett såpeoperaaktig over rollegalleriet i Oyinkan Braithwaites debutroman. Den ene søsteren er i egne øyne stygg som juling, men fornuftig og praktisk anlagt. Den andre er vakker som en gudinne, men med en hang til å stikke kniven inn i alle menn hun møter.

Kniven har hun arvet fra deres avdøde far, som banket dem begge gul og blå så ofte han fikk sjansen.

Kjekk lege

Såpeoperapreget blir forsterket av at romanen til dels foregår i sykehusmiljø. Mysteriet, i den grad det finnes noe mysterium, består i om den vakre søsteren også vil klare å kverke den kjekke legen. Det er han som den stygge søsteren er forelsket i.

Det temmelig flate innholdet står ikke i stil med den lekre innpakningen. Det står heller ikke i stil med opphopningen av skryt fra bloggere og seriøse medier. Dette skrytet har forlaget valgt å trykke som et slags etterord i boken.

«Lost in Translation»

Henning J. Gundersen har gjort en helt grei jobb med oversettelsen. Men når jeg så gir meg i kast med å lese originalen, ser jeg at noe av Braithwaites språklige kvaliteter har forsvunnet på veien.

I originalen trer støvet, skitten og fargene i den glovarme nigerianske hovedstaden tydeligere fram. Det samme gjør hierarkiet på sykehuset, komikken som oppstår når den smellvakre søsteren beveger seg grasiøst rundt i verden uten moralsk kompass. Også dynamikken mellom søstrene og deres mor blir skarpere.

I sin opprinnelige nigeriansk-engelske utgave er «My Sister, the Serial Killer» ganske underholdende. I norsk versjon fremstår all viraken rundt denne – strengt tatt ikke spesielt gode debutromanen – som bokens kanskje største mysterium.