Lars Saabye Christensens bøker har alltid egentlig minnet meg om en litt overmøblert leilighet på Oslos vestkant. Alt er tungt, mørkt og mahogni, og fylt til randen med djerve metaforer.
Også «Min kinesiske farmor» fremstår nærmest som unorsk i all sin språklige maksimalisme.
En tynn gul storm
«Jeg husker også trærne i Slottsparken rett bak meg, en tynn, gul storm som fylte himmelrommet, det må ha vært september, min måned.»
Og videre:
«Senere lærte jeg at den tiden som er min også føyer seg til tiden som har gått. På den måten kan mitt rom, som bare er et kvistværelse i tidens hotell, om man er villig til å godta en slik talemåte, bli større, en suite der dørene skyves til side i en endeløs rad av interiører.»
Ja visst kan jeg godta en slik talemåte. Mer og mer egentlig.
Vil videre
Men hva betyr egentlig den innskutte bisetningen? Begynner forfatteren å tvile på sitt eget språk? Er han redd for at alle disse språklige bildene bare er talemåter? Språkblomster?
Er det ikke nettopp disse metaforene som er selve blekket i Lars Saabye Christensens litterære signatur?
Forfatteren av moderne klassikere som «Beatles» (1984) og «Halvbroren» (2001) virker rastløs og vil videre.
Nå skal altså også han skrive om egen familie?
Den danske grenen i familien stiftet vi bekjentskap med i «Mitt danske album» fra 2011. Dette er en forholdsvis enkel tekstsamling, dikt og prosa, spunnet ut fra forfatterens egne familiefotografier.
I «Min kinesiske farmor» vil jeg påstå at han øker ambisjonsnivået.
Magert kildegrunnlag
Når han skal sirkle inn sin farmor Hulda Thomsen, som slett ikke er kinesisk, men dansk, så vil han utelukkende skrive om det han vet om henne, og – hva han så lar seg forstå – ut fra de fysiske minnene han har etter henne.
Dette kildegrunnlaget er magert, men han får mye ut av det.
Urnen med tørkede roseblader fra en hage i Hongkong, som Saabye oppbevarer «mellom Karen Blixens «Min afrikanske farm» og Hærverk av Tom Kristensen» stammer fra farmoren. Notatboken, memorandumet, hun gir barnebarnet i presang, er et annet. I denne lille boken noterer han de gateadressene han er innom i jobben som blomsterbud – og dikt. Byens geografi og de poetiske bildene er dette forfatterskapets DNA.
I skyggen av ektemannen
Bortsett fra memorandumet, roseurnen, og noen gulnede fotografier er det ikke mye annet igjen etter farmoren. Hun lever et liv i skyggen av sin ektemann, som seilte verden rundt og berget skip som hadde gått under, inntil han sendte bud på sin unge kone og slo seg ned i Hongkong.
Historien om hva farfaren og farmoren foretok seg i Hongkong i de årene de bodde der har fascinert Saabye Christensen siden han var barn, men han har ikke klart å skape en roman ut av dette stoffet. Personene hører hjemme i «den første verden», også kalt virkeligheten, og lar seg dermed ikke fiksjonalisere.
Historier fra arkivet
Det går an å hevde at han har gitt seg selv for stramme tøyler denne gangen. Han har valgt å nøye seg med å tolke de kildene han har i arkivet. Leseren må tåle lange utdrag fra nekrologer og avisintervjuer skrevet i kursiv på gammelmodig dansk. Men så er det slik at disse tekstene i kursiv rommer en annen, spennende historie. De handler om farfaren som seilte de sju hav og berget store skip som hadde gått på grunn.
Saabye Christensen er ikke den første som åpner arkivet og skaper litteratur av det han finner. Forfatter og SSB-forsker Espen Søbye utsatte leseren for det samme da han utga sin biografi om overlegen Johan Scharffenberg med undertittelen «En arkivstudie». Senere skulle også Dag Solstad holde seg strengt til tilgjengelige kilder når han skrev sin slektshistorie i «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896».
Det klinger allikevel annerledes når Lars Saabye Christensen skriver sin slekts historie på denne måten. «Jeg tilhørte den siste generasjonen som rakk å ha atlas» skriver han. For denne generasjonen var det fjerne Østen fjernt i ordets egentlige forstand. Det er ingenting som slår å være oppdagelsesreisende i fantasien, og er det ikke akkurat det vi alle er blitt nå, når jo de fleste andre land blitt utilgjengelige?
Vanskelig hylleplassering
Ved hjelp av sjeldent påtrufne meteorologiske uttrykk på disse breddegrader, som taifun og nordvestmonsun, klarer han paradoksalt nok å lokke sin kinesiske farmor et stykke ut av skyggene, i alle fall et stykke på vei. Kanskje var ikke portrettet av farmoren selve målet? Målet var kanskje heller å sirkle inn den aktuelle problemstillingen. Hvordan skrive godt om egen familie når stoffet ligger der, og nærmest roper på deg?
Tenk at litteraturen om hovedstaden kan romme så forskjellige forfattertemperament som Lars Saabye Christensen og Zeshan Shakar! Felles for dem begge: De eksperimenterer friskt med form fra hver sin del av byen. For å skildre det kjente er forfatteren på sett og vis tvunget til å reise langt bort. Han må bli en fremmed.
Med familiehistorien som kompass kaster Saabye Christensen loss, og reiser østover fra sin trygge havn i byens vestlige bydeler. Han skal langt øst denne gangen. Han skal finne seg selv i fiksjonens ytterkanter. Resultatet er blitt fyldig og tilfredsstillende.
Hvor skal bibliotekarene plassere denne boken her?
Jeg skriver i alle fall «Anbefales!» med skjelvende skrift på et gulnet kartotekkort i påvente av at jeg skal komme opp med en tilfredsstillende sjangerbetegnelse.
Les også:
