Gjennom århundrer har kunstnere og komponister flittig hentet inspirasjon fra hverandre.
Sergej Rachmaninov skapte et symfonisk dikt inspirert av et verk av Arnold Böcklin.
Igor Stravinskij ble så begeistret da han så noen William Hogarth-trykk at han satte seg ned og komponerte en hel opera, og Gerhard Richter har fortalt at han i en fase ikke kunne male uten Bachs Goldbergvariasjoner i bakgrunnen.
I Nasjonalmuseets utstilling «Mestermøter» er det nettopp denne gjensidige befruktningen som står i fokus.
Gjennom en toukers periode folder de ut en slags mellomting mellom en kunstutstilling og en kammermusikkfestival. Sparebankstiftelsen DNBs unike samling av strykeinstrumenter, Dextra Musica, vises sammen med spesielt utvalgte verk fra museets egen samling.
Det er herlig at musikken bringes inn i museet, men utvelgelsen av kunstverk er dessverre preget av et litt utvendig fokus.
Bilder og instrumenter i samklang
Utstillingen vises i to av museets saler. Bildene henger på veggene sammen med store samlinger av instrumenter i forskjellige montre.
Her kan vi studere hele kvartetter med fioliner, bratsjer og celloer skapt av verdens fremste instrumentmakere, som Guarneri og Stradivari.
En fiolin i monter er like livløs som en stol på en pidestall. Det er bruksobjekter som du ikke kan vurdere bare ved å se på dem.
Heldigvis har museet forstått akkurat dette. Gjennom hundre konserter kan publikum se de unike instrumentene i bruk.
I løpet av den intense utstillingsperioden kommer et utvalg av Norges fremste musikere og henter sine fioliner og celloer ut av montrene.
Det er flott at utstillingen slik gjør oss bevisst på at instrumentene som vises ikke er støvete museumsobjekter, men at de brukes av musikere hver eneste dag.
500 år gammel Ole Bull
Et unntak er Ole Bulls Gaspari Bertolotti da Salo-fiolin bygget i 1560, som for anledningen er utlånt fra KODEs komponisthjem.
Bulls fiolin er svært spesiell, med sitt utskårne hode prydet med trutmunn og med en skikkelse som spenner musklene på strengebrettet.
Ole Bulls enke forærte instrumentet til Vestlandske kunstindustrimuseum i 1902 i forseglet monter og med uttrykkelig beskjed om at den «aldrig maa laanes ut eller spilles paa».
Denne vises i utstillingens første del, som er viet den unge bergensfiolinisten som på 1800-tallet ble en verdensstjerne.
Mesterverk og mesterverk ...
Jeg er begeistret for ideen om å flette kunst og musikk sammen.
Den lille musikalske smakebiten vi fikk med den fantastiske Ekko-kvartetten på pressevisningen ga virkelig mersmak. Likevel er jeg usikker på om jeg synes de klarer å levere på tittelen «Mestermøter»
Det er nemlig ganske få av de utvalgte kunstverkene som jeg går med på å kalle mesterverk.
Jeg synes det er litt synd at kuratoren her har sett seg så blind på figurative og konkrete forbindelser til musikken.
Både Edvard Munch, Kai Fjell og Aage Storstein er representert med svake verk som på ingen måter er representative for de hver især betydelige kunstnerne.
Det som har vært bestemmende for valget, er at en fiolin inngår i motivet.
Heller ikke der vi har å gjøre med et utvilsomt mesterverk, nemlig Munchs «Brosjen», er det bildets musiske kvaliteter som har vært avgjørende, men det utvendige og litt uinteressante faktumet at Eva Mudocci var fiolinist.
Skildrer musikeren, ikke musikken
Halfdan Egedius er heller ikke representert med hovedverket «Spill og dans» fra 1896, et maleri som virkelig skildrer opplevelsen av musikk, men en uferdig og ikke på langt nær så god oljeskisse som kun portretterer musikeren.
Jeg tviler også på om Karen Holtsmarks abstrakte maleri «Ildfuglen: Stravinskij-drøm» er valgt fordi det er samlingens mest musikalske og formfullendte abstrakte maleri.
Dette er i mine øyne en svakhet ved utstillingen, men jeg blir glad når jeg leser i programmet at man også vil hente musikere inn i samlingsutstillingen og utforske for eksempel temaer som lys eller livskraft i kunst og musikk.
Dette er en mye mer spennende innfallsvinkel.
Tross denne innvendingen opplever jeg prosjektet som helhet som vidunderlig overskuddspreget.
Jeg elsker ambisjonsnivået og at de i to hele uker fyller hele museet med musikk.
Hei!
Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om Nasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Floker av tråd og tau» av Magdalena Abakanowicz, «Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken og «LOL – Humor i norsk kunsthistorie» ved Haugar i Tønsberg. Her kan du også se hva jeg mener var de tolv sterkeste kunstopplevelsene i 2023.