Hopp til innhold
Anmeldelse

Overskuddspreget

Frodig og ambisiøst, men utvelgelsene skildrer for ofte musikeren og ikke musikken.

ingressbilde fra «Mestermøter»
Foto: Ina Wesenberg
Kunst

«Mestermøter»

Nasjonalmuseet, Oslo

4.–19. februar 2023

Gjennom århundrer har kunstnere og komponister flittig hentet inspirasjon fra hverandre.

Sergej Rachmaninov skapte et symfonisk dikt inspirert av et verk av Arnold Böcklin.

Igor Stravinskij ble så begeistret da han så noen William Hogarth-trykk at han satte seg ned og komponerte en hel opera, og Gerhard Richter har fortalt at han i en fase ikke kunne male uten Bachs Goldbergvariasjoner i bakgrunnen.

I Nasjonalmuseets utstilling «Mestermøter» er det nettopp denne gjensidige befruktningen som står i fokus.

Gjennom en toukers periode folder de ut en slags mellom­ting mellom en kunst­utstilling og en kammermusikk­festival. Sparebank­stiftelsen DNBs unike samling av stryke­instrumenter, Dextra Musica, vises sammen med spesielt utvalgte verk fra museets egen samling.

Det er herlig at musikken bringes inn i museet, men utvelgelsen av kunstverk er dessverre preget av et litt utvendig fokus.

kvartett strengeinstrumenter fra utstillingen «Mestermøter»

SER DU STORHETEN? For mitt ukyndige blikk er det vanskelig å skille et instrumentmesterverk fra en mer alminnelig fiolin eller cello. Heldigvis hadde jeg med meg en ung fiolinist som kunne peke på instrumentbyggernes små hemmeligheter og finesser. Det er visstnok unikt at man på denne måten ser hele kvartetter av instrumenter. Ikke minst fra Stradivari, som skapte få bratsjer.

Foto: J & A BEARE / RICHARD VALENCIA / KRISTOFFER ELIASSEN / RICHARD VALENCIA

Bilder og instrumenter i samklang

Utstillingen vises i to av museets saler. Bildene henger på veggene sammen med store samlinger av instrumenter i forskjellige montre.

Her kan vi studere hele kvartetter med fioliner, bratsjer og celloer skapt av verdens fremste instrument­makere, som Guarneri og Stradivari.

En fiolin i monter er like livløs som en stol på en pidestall. Det er bruks­objekter som du ikke kan vurdere bare ved å se på dem.

Heldigvis har museet forstått akkurat dette. Gjennom hundre konserter kan publikum se de unike instrumentene i bruk.

I løpet av den intense utstillings­perioden kommer et utvalg av Norges fremste musikere og henter sine fioliner og celloer ut av montrene.

Det er flott at utstillingen slik gjør oss bevisst på at instrumentene som vises ikke er støvete museums­objekter, men at de brukes av musikere hver eneste dag.

Fra «Mestermøte» på Nasjonalmuseet.

PÅ MUSEUM, MEN BRUKES: Flott å se at musikere kommer og henter instrumentene som står utstilt i monter og spiller på dem.

Fra «Mestermøter»

Fra «Mestermøter» på Nasjonalmuseet.

500 år gammel Ole Bull

Et unntak er Ole Bulls Gaspari Bertolotti da Salo-fiolin bygget i 1560, som for anledningen er utlånt fra KODEs komponisthjem.

Ole Bulls fele fra 1560
Ole Bulls fele fra 1560

Bulls fiolin er svært spesiell, med sitt utskårne hode prydet med trut­munn og med en skikkelse som spenner musklene på strenge­brettet.

Ole Bulls enke forærte instrumentet til Vestlandske kunstindustri­museum i 1902 i forseglet monter og med uttrykkelig beskjed om at den «aldrig maa laanes ut eller spilles paa».

Denne vises i utstillingens første del, som er viet den unge bergens­fiolinisten som på 1800-tallet ble en verdens­stjerne.

portrett av ole bull

HÅNDTRØBBEL: I avdelingen viet Ole Bull finner vi blant annet Elisabeth Baumanns portrett av den kjente fiolinisten. Bildet har klare kvaliteter. Særlig hodet er fint skildret med det drømske uttrykket. Det er synd at hendene som er et så viktig element i portrettet av en fiolinist ikke er mer overbevisende gjennomført. Den ene hånden er kuttet av bildeformatet, på den andre ser pekefingeren ut til ikke å høre helt hjemme på denne hånden.

Foto: Ina Wesenberg
Brudeferden i Hardanger med Ole Bull som modell

BULL MED PÅ BRUDEFERDEN: Dette er en senere versjon av «Brudeferd i Hardanger» hvor Tidemand visstnok fikk Ole Bull til å stå modell for felespilleren.

Foto: Børre Høstland / Nasjonalmuseet

Mesterverk og mesterverk ...

Jeg er begeistret for ideen om å flette kunst og musikk sammen.

Den lille musikalske smake­biten vi fikk med den fantastiske Ekko-kvartetten på presse­visningen ga virkelig mersmak. Likevel er jeg usikker på om jeg synes de klarer å levere på tittelen «Mestermøter»

Det er nemlig ganske få av de utvalgte kunst­verkene som jeg går med på å kalle mester­verk.

Jeg synes det er litt synd at kuratoren her har sett seg så blind på figurative og konkrete forbindelser til musikken.

P. S. Krøyer: «Musikk i atelieret» (1886)

ER DETTE ET MESTERVERK? Det er et åpent spørsmål om dette er et mesterverk. Det er i hvert fall ikke Skagen-maleren P. S. Krøyers sterkeste. Han er langt dyktigere med sommerlyset ved havet enn lampebelysningen i et dunkelt atelier.

Foto: Børre Høstland / Krøyer, Peder Severin

Både Edvard Munch, Kai Fjell og Aage Storstein er representert med svake verk som på ingen måter er representative for de hver især betydelige kunstnerne.

Det som har vært bestemmende for valget, er at en fiolin inngår i motivet.

Arve Arvesen I

DÅRLIG GJORT: Det er en kjent sak at Munch har skapt både noen helt unike skatter, men også en del skrot. Slik som dette bildet her som anatomisk er fullstendig forkrøplet (se armen). Det er nesten dårlig gjort å vise et så svakt bilde, som er så lite representativt for vår aller fremste billedkunstner.

Foto: Nasjonalmuseet

Heller ikke der vi har å gjøre med et utvilsomt mester­verk, nemlig Munchs «Brosjen», er det bildets musiske kvaliteter som har vært avgjørende, men det utvendige og litt uinteressante faktumet at Eva Mudocci var fiolinist.

Aage Storsteins maleri «Felespilleren»

IKKE MESTERLIG: Aage Storsteins kubistiske komposisjon faller fra hverandre. Den sterke overgrepsscenen i bakgrunnen er overbevisende malt, og kunne vært et eget meget godt bilde, men det henger ikke sammen med den sittende og den fiolinspillende skikkelsen i forgrunnen. Formspråket er heller ikke gjennomført. Verken gardinene eller stolen er malt i kubistisk stil. I flere av bildets elementer får man en følelse av at kubismen ikke springer ut av motivet, men er påtvunget det.

Foto: Børre Høstland / Kunstner: Storstein Aage

Skildrer musikeren, ikke musikken

Halfdan Egedius er heller ikke representert med hoved­verket «Spill og dans» fra 1896, et maleri som virkelig skildrer opplevelsen av musikk, men en uferdig og ikke på langt nær så god olje­skisse som kun portretterer musikeren.

Jeg tviler også på om Karen Holtsmarks abstrakte maleri «Ildfuglen: Stravinskij-drøm» er valgt fordi det er samlingens mest musikalske og formfullendte abstrakte maleri.

Ildfuglen. Stravinskijdrøm Kunstner:Karen Holtsmark Datering:1935

HVOR ER MESTERMØTET? Karen Holtsmarks «Ildfuglen: Stravinskij-drøm» er mest sannsynlig utstilt på grunn av den musikalske referansen i tittelen.

Foto: Nasjonalmuseet

Dette er i mine øyne en svakhet ved utstillingen, men jeg blir glad når jeg leser i programmet at man også vil hente musikere inn i samlings­utstillingen og utforske for eksempel temaer som lys eller livskraft i kunst og musikk.

Dette er en mye mer spennende innfalls­vinkel.

Tross denne innvendingen opplever jeg prosjektet som helhet som vidunderlig overskudds­preget.

Jeg elsker ambisjons­nivået og at de i to hele uker fyller hele museet med musikk.

Hei!

Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om Nasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Floker av tråd og tau» av Magdalena Abakanowicz«Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken og «LOL – Humor i norsk kunsthistorie» ved Haugar i Tønsberg. Her kan du også se hva jeg mener var de tolv sterkeste kunstopplevelsene i 2023.