Overskuddspreget

Gjennom århundrer har kunstnere og komponister flittig hentet inspirasjon fra hverandre.

Sergej Rachmaninov skapte et symfonisk dikt inspirert av et verk av Arnold Böcklin.

Igor Stravinskij ble så begeistret da han så noen William Hogarth-trykk at han satte seg ned og komponerte en hel opera, og Gerhard Richter har fortalt at han i en fase ikke kunne male uten Bachs Goldbergvariasjoner i bakgrunnen.

I Nasjonalmuseets utstilling «Mestermøter» er det nettopp denne gjensidige befruktningen som står i fokus.

Gjennom en toukers periode folder de ut en slags mellom­ting mellom en kunst­utstilling og en kammermusikk­festival. Sparebank­stiftelsen DNBs unike samling av stryke­instrumenter, Dextra Musica, vises sammen med spesielt utvalgte verk fra museets egen samling.

Det er herlig at musikken bringes inn i museet, men utvelgelsen av kunstverk er dessverre preget av et litt utvendig fokus.

Bilder og instrumenter i samklang

Utstillingen vises i to av museets saler. Bildene henger på veggene sammen med store samlinger av instrumenter i forskjellige montre.

Her kan vi studere hele kvartetter med fioliner, bratsjer og celloer skapt av verdens fremste instrument­makere, som Guarneri og Stradivari.

En fiolin i monter er like livløs som en stol på en pidestall. Det er bruks­objekter som du ikke kan vurdere bare ved å se på dem.

Heldigvis har museet forstått akkurat dette. Gjennom hundre konserter kan publikum se de unike instrumentene i bruk.

I løpet av den intense utstillings­perioden kommer et utvalg av Norges fremste musikere og henter sine fioliner og celloer ut av montrene.

Det er flott at utstillingen slik gjør oss bevisst på at instrumentene som vises ikke er støvete museums­objekter, men at de brukes av musikere hver eneste dag.

500 år gammel Ole Bull

Et unntak er Ole Bulls Gaspari Bertolotti da Salo-fiolin bygget i 1560, som for anledningen er utlånt fra KODEs komponisthjem.

Bulls fiolin er svært spesiell, med sitt utskårne hode prydet med trut­munn og med en skikkelse som spenner musklene på strenge­brettet.

Ole Bulls enke forærte instrumentet til Vestlandske kunstindustri­museum i 1902 i forseglet monter og med uttrykkelig beskjed om at den «aldrig maa laanes ut eller spilles paa».

Denne vises i utstillingens første del, som er viet den unge bergens­fiolinisten som på 1800-tallet ble en verdens­stjerne.

Mesterverk og mesterverk ...

Jeg er begeistret for ideen om å flette kunst og musikk sammen.

Den lille musikalske smake­biten vi fikk med den fantastiske Ekko-kvartetten på presse­visningen ga virkelig mersmak. Likevel er jeg usikker på om jeg synes de klarer å levere på tittelen «Mestermøter»

Det er nemlig ganske få av de utvalgte kunst­verkene som jeg går med på å kalle mester­verk.

Jeg synes det er litt synd at kuratoren her har sett seg så blind på figurative og konkrete forbindelser til musikken.

Både Edvard Munch, Kai Fjell og Aage Storstein er representert med svake verk som på ingen måter er representative for de hver især betydelige kunstnerne.

Det som har vært bestemmende for valget, er at en fiolin inngår i motivet.

Heller ikke der vi har å gjøre med et utvilsomt mester­verk, nemlig Munchs «Brosjen», er det bildets musiske kvaliteter som har vært avgjørende, men det utvendige og litt uinteressante faktumet at Eva Mudocci var fiolinist.

Skildrer musikeren, ikke musikken

Halfdan Egedius er heller ikke representert med hoved­verket «Spill og dans» fra 1896, et maleri som virkelig skildrer opplevelsen av musikk, men en uferdig og ikke på langt nær så god olje­skisse som kun portretterer musikeren.

Jeg tviler også på om Karen Holtsmarks abstrakte maleri «Ildfuglen: Stravinskij-drøm» er valgt fordi det er samlingens mest musikalske og formfullendte abstrakte maleri.

Dette er i mine øyne en svakhet ved utstillingen, men jeg blir glad når jeg leser i programmet at man også vil hente musikere inn i samlings­utstillingen og utforske for eksempel temaer som lys eller livskraft i kunst og musikk.

Dette er en mye mer spennende innfalls­vinkel.

Tross denne innvendingen opplever jeg prosjektet som helhet som vidunderlig overskudds­preget.

Jeg elsker ambisjons­nivået og at de i to hele uker fyller hele museet med musikk.