Anmeldelse

Uforløst lek med døden

Leif og bestefaren gjør så godt de kan for å lure døden i den heseblesende barneboken «Meningen med Leif».

Bokomslag Meningen med Leif og portrett av Lars Joachim Grimstad

IKKE HELT VELLYKKET: Litt morsom, litt spennende, men for ustrukturert: Lars Joachim Grimstad lykkes ikke helt denne gangen

Foto: Oda Berby / Aschehoug

Det beste med Lars Joachim Grimstads nye bok er tittelen.

For hva er meningen med livet, når faren din er død i en trafikkulykke, den eneste vennen din har flyttet og du blir banket opp på skolen?

Bli kjent med Leif, guttungen som innleder fortellingen om sin hektiske helg med

Jeg skulle egentlig vært død. Og når du egentlig skulle vært død, er du ikke redd for noen ting. Ikke sant?

Fra traurig hverdag til skummel magi


Men Leif er redd. Han er alene, og mobberne er to. De vil tappe ham for penger. For Leifs nye stefar er rik og Leif er et lett bytte.

Dette kunne vært åpningen på en tradisjonell norsk barneroman. Men allerede i det første kapittelet får vi en anelse om at realismen skal brytes. For Leif ser noe ingen andre ser. En dame i rødt.

Det skal vise seg at hun er selveste Døden, damen med trillekoffert som henter sjelene over til den andre siden når tiden deres er inne.

Det er fredag ettermiddag. Leif skal være alene hjemme i helgen med den ufyselige barnevakten; en ungjente med hekselatter som forsyner seg av morens vinflasker og befaler Leif å holde seg på rommet.

Da banker det på vinduet, og en mann titter inn. Det er Bopp, Leifs hittil ukjente bestefar. Nå er Døden ute etter ham. Men han kan da ikke dø uten å ha møtt barnebarnet sitt?

Åpningen er god, plottet spennende. Så hvorfor blir jeg i tvil om hvor forfatteren vil?

Sprikende fortelling

Jeg tror det skyldes at når stort og smått får like stor vekt, så blir det vanskelig å se det vesentlige.

Dødens makt er ikke tydelig definert. Hvilken myndighet har den røde damen egentlig? Også i magiens verden hersker visse regler. Denne Døden blir ingen virkelig trussel fordi det stadig spilles inn nye tilfeldigheter som gjør hennes brodd buttere.

Til tross for raus sjarm i Leifs veslevoksne beretning, oppleves «Meningen med Leif» mer rotete enn oppklarende.

Meningen med livet

Bestefar har for eksempel opplevd mye i sitt omflakkende liv. Nå vil han gjøre opp for urett han har begått. Det er fint, men egentlig ganske trist. Likevel er hans motto Livet er en bløff. Trikset er å la seg lure. Hva skal det bety?

Leif tror det betyr at man ikke skal ta alt så alvorlig i livet. Ikke bekymre seg for så mye. Det er en nyttig lærdom.

Men holdningen spenner ben på andre underliggende temaer i romanen, som ønsket om å skape en grønn og fredelig verden, verdien av å ta vare på kjærligheten og bienes betydning for livet på jorden.

Lars Joachim Grimstad fikk Bokslukerprisen for sin forrige barnebok, «Egoland». Det var den tredje i serien om statsminister Fahr og sønn, en herlig satire over både stormannsgalskap og vårt selvtilfredse norske velferdssamfunn.

Det er ingen tvil om at Grimstad behersker kombinasjonen av komikk, spenning og alvor.

Men her spriker det for mye. En strammere kontroll på virkemidlene og et tydelig fokus ville hevet fortellingen denne gangen.