Tre beste låter: «Making a fire», «No son of mine», «Shame shame»
Foo Fighters tiende album «Medicine At Midnight» skulle kommet i fjor, og de skulle feira bandets 25-årsjubileum med en heidundrende turne. Men det gikk jo ikke, av åpenbare årsaker. Dermed har denne ligget og marinert et helt år før den nå endelig slippes.
Den er verdt ventetida.
Pangstart
Første låta, «Making a fire», gjør meg GLAD med store bokstaver. Dette er en musikalsk attributt jeg setter høyt, så allerede her er jeg på gli, men den er godt snekra i tillegg til å være feel-good. Et høyenergisk driv som får deg opp av stolen, et fengende semi-punk-aktig versriff, og en bred melodisk/harmonisk variasjon gjør at låta i sin helhet oppleves tettvevd og helstøpt. Na-na-na-hooket gir meg også en voldsom trang til droppe dagliglivet og dra på roadtrip til California. Det er jo ingen dårlig ting?
«Shame Shame» følger på. Dette er første singel fra plata, og er ikke like feelgood, men absolutt ikke noe mindre fengende. Et suggererende og litt atypisk beat drar oss inn i et ulmende men potent lydunivers, med et «Shame Shame»-hook som sitter nagla i hjernebarken fra første lytt. Dette er kanskje den best produserte låta på hele plata (selv om det jevnt over er høy kvalitet på produksjonen).
Prima rockhåndverk
«Cloudspotter», «Holding poison» og min favoritt «No son of mine», er alle eksempler på prima rockhåndverk, med alle komponenter man forventer fra en bauta som Foo Fighters. Pluss litt til. Sistnevnte låt, som også er utgitt som singel, vil jeg gå så langt som å kalle en perfekt låt i sin sjanger. Her har du rendyrka, kompromissløs rock som veier tungt, og som fremkaller akkurat den fandenivoldskheten du higer etter å kjenne på.
Jeg roper ikke like høyt hurra for alt, naturligvis, for eksempel er tittelsporet «Medicine at midnight» for meg en litt underlig saus. Jeg klarer ikke helt å plassere den stemningsmessig, og den faller litt mellom to stoler (hvis én stol var kraft og driv, og den andre sårhet og integritet).
«Waiting on the war» overbeviser meg heller ikke sånn umiddelbart, den er i utgangspunktet litt for anthem-aktig for min smak. Men det ignorerer den glatt, for den har klart å karre seg inn under topplokket likevel – jeg har gått og nynnet på refrenget i flere dager nå. Det får meg også til å lure på, etter alt som har skjedd i statene det siste året, om Dave Grohl og gjengen føler de har fått noe av det de venta sånn på, som her fra låten «Waiting on the war»:
«Just waiting on the war for this and that, there’s got to be more to this than that.»
Mellom passiv og eksplosiv
Jeg sliter noen ganger med å fange tematikken i tekstene til Foo Fighters, kanskje fordi det på en slik plate ikke er det som står i sentrum. Jeg fornemmer likevel en slags rød tråd, i og med at de fleste låtene er drevet av enten rastløshet eller opprørskhet – det er som om musikken er blitt til i spennet mellom passiv og eksplosiv. Og kanskje er det her vi alle henger for tida, på hver vår måte? All den kollektive passiviteten fra det siste året må jo snart dytte pendelen over på motsatt side og føre til en kulminasjon av kraft og energi? Det håper i alle fall jeg.
Til tross for en viss forutsigelighet i refrengene, og noen låter som ikke overbeviser helt, vil jeg likevel konkludere med at «Medicine At Midnight» er et variert, solid og bra rockealbum.
Dette skal være mitt soundtrack for våren, for lyset og for nye tider i vente.
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du her.
