Charlie Kaufman slo gjennom som manusforfatter med filmen Being John Malkovich fra 1999. I denne filmen er vi på snarvisitt i skuespiller John Malkovich sin hjerne.
I Kaufmans første roman «Antkind», «Maurheten» på norsk, er vi på besøk i hjernen til den middelaldrende filmkritikeren B. Rosenberger Rosenberg, og der blir vi over 700 sider.
Stimulerende psykofarmaka
I begynnelsen er lesningen en fest. Deretter sporer festen ettertrykkelig av. Det er som om hele manuskriptet har fått tilskudd av stimulerende psykofarmaka med den konsekvens av leseren nærmest drukner i innfall.
Etter endt lesning er det lite annet å gjøre enn å lese romanen om igjen. Det er nærmest en forutsetning for å klare å nøste i hop i alle fall noen av trådene i denne viltvoksende fortellingen.
Men la oss ta det fra begynnelsen.
Vi følger vår helt (hjerne) på en jobbreise til småbyen St. Augustin i Florida på USAs sørøstlige kyst. Han skal driver research for nok en bok om amerikansk filmhistorie. Her møter han en eldgammel mann, en filmskaper, som vil vise ham sitt mesterverk – en tre måneder lang animasjonsfilm som fanger inn hele det tjuende århundrets historie (og mer til).
De virkelige heltene
Ingo Cutbirth, som filmskaperen heter, har ikke bare laget modeller av det vi får se i filmen, han har også skapt de karakterene vi ikke ser.
På denne måten får Kaufman illustrert et av romanens sentrale poeng – det er de av oss som ikke strever etter å få våre tilmålte sekunder i rampelyset, som er historiens virkelige helter.
Denne evnen til uegennyttighet mangler vår helt Rosenberger Rosenberg. Han er forfengelig. Han har skaffet seg en yngre, afroamerikansk trofékjæreste.
Forfengeligheten straffes
Han vil – i tråd med tidens trender – være den som løfter Cutbirths ukjente mesterverk til sin rettmessige plass i amerikansk filmhistorie. Men akk, lik en gresk tragedie blir Rosenberg straffet for sin streben og for sin forfengelighet. Filmrullene med mesterverket går opp i flammer som et forfengelighetens fyrverkeri på vei til Rosenberger Rosenbergs hjemby New York.
Det er her romanen, og hovedpersonen, for alvor sporer av. Rosenberger Rosenberg forsøker å gjenskape filmen ved hjelp av et knippe hypnotisører som har til dels skumle hensikter. Kjæresten slår opp. Datteren begår stadig mer infame fadermord på sin blogg.
Finner opp seg selv på nytt
Innimellom alt dette får vi bruddstykker av Rosenbergs livsreise opp mot dette punktet i historien, samtidig som vi ser ham i stadig mer desperate situasjoner.
Parallelt med at han forsøker å gjenskape filmen i sin egen hjerne, forsøker han også å finne opp seg selv på nytt. Hva er det som skal til for å være et godt menneske? Hva er egentlig den menneskelige tilstand, «La Condition Humaine», som den franske forfatteren Andre Malreux skrev om?
B. Rosenberger Rosenberg befinner seg rett og slett i en dyp midtlivskrise. Det som har gitt ham glede og livsmening, studiet av film – han ser alle filmer syv ganger – er ikke lenger tilstrekkelig. Han vemmes over omgivelsenes blikk på seg selv. Hvorfor kan ikke omverdenen se på ham som vakker? Hvorfor er han ikke i stand til å føle lykke? Hvordan skal vi klare å unnslippe de forfengelige, smålige, misunnelige, aggressive, altså menneskelige, sidene ved oss selv?
Mer mening i egen tue
Kan løsningen bestå i at vi blir mer som maur? Maurene, tenker Rosenberger Rosenberg, er oss overlegne. De har vært her mye lenger enn oss. De er bunnløst lojale overfor sine brødre og søstre i egen tue. De jobber alle for en felles sak.
Kaufmanns ukonvensjonelle fortelling ser ut til å munne ut i en temmelig konvensjonell moralsk, kanskje også kristen erkjennelse. Veien til lykke ligger i å uselvisk tjene din neste, og elske henne som deg selv.
Kaufman gir oss mange erkjennelser og tvers gjennom komiske øyeblikk på veien. Romanen er, blant mye annet, en hyllest til filmmediet og dets historie. Rosenbergs idoler og hatobjekter innen filmens verden passerer revy.
Ramler ned i kumlokk
Enkelte kapitler er satt opp som filmmanus, og enkelte passasjer er visuelt fortalt. Rosenberger Rosenberg faller til stadighet ned i åpne kumlokk, som om vi hadde befunnet oss midt i en tegnefilm om den rosa panteren.
Kunsten, og spesielt filmkunsten, er kanskje ikke tilstrekkelig for å gi livet mening, men den er allikevel viktig. I Kaufmans parallelle univers finnes det egne filmkritikerbarer og egne filmkritikerdistrikt.
Filmkritikk er selvsagt noe av det viktigste du kan studere ved prestisjeuniversitetet Harvard. Livet er ikke fullkomment hvis ikke du har sett «Weekend» av Jean-Luc Godard. Derimot kan du med fordel unngå samtlige filmer av den, ifølge Rosenberger, oppskrytte regissøren Christopher Nolan – for ikke å snakke om alle filmene til den jålete manusforfatteren, og senere regissøren, Charlie Kaufman (!).
Kritikk av «The Big Apple»
Ironien over vår tids mange kulturelle trender ligger tjukt over teksten. Det finnes ikke den seksuelle eller etniske minoritet som ikke Rosenberger Rosenberg har skrevet en banebrytende bok om, fordi han vet det er det som er etterspurt om dagen, og fordi han skal sone for den hvite mannens hegemoni gjennom århundrer.
«The Big Apple» er blitt en fornøyelsespark for turister. Her er newyorkeren Kaufman helt på linje med den litt eldre forfatteren Fran Lebowitz, som nylig viste frem sitt hat-/ kjærlighetsforhold til hjembyen i Martin Scorseses dokumentarserie «Pretend It's a City» på Netflix.
Omvendt adaptasjon
Den som tar seg bryet med å lese «Maurheten» minst to ganger (Rosenberger Rosenberg ville ment dette er skandaløst lite), vil oppdage at romanen egentlig er et forsøk på å gjenskape et filmatisk mesterverk i et annet medium. Vi har å gjøre med en motsatt adaptasjon. Maurheten er en roman som mimer en film – etter hukommelsen.
Noe lignende kan denne teksten du nå leser sies å være. Det er dypt meningsfylt å forsøke å gjenskape Kaufmans rare roman i tanke og i skrift – hvor ufullkomment det nå enn blir. På den måten er romanen også, i alle fall slik jeg ser det, en hyllest publikum som medskapende instans. Verket er ikke avsluttet før det er sett. Eller lest.
Resistent mot rødblyant
At fortellingen sporer av, og iblant er uforståelig, fratar ikke leseren gleden ved hvert enkelt av bokens 90 kapitler. «Even when I`m bored, I`m interested», skrev litteraturkritikeren James Woods i The New Yorker om Min kamp-serien til Karl Ove Knausgård. I dette tilfellet er det mer slik at jeg ikke slutter å være interessert selv om jeg er forvirret.
«Maurheten» er en fest som sporer av, skrevet av en forfatter som ser ut til å tillate seg høy grad av improvisasjon – og som må ha vist seg temmelig motstandsdyktig mot rødblyanten til forlagets redaktører. På samme måte som du ikke tukler med John Coltranes improvisasjoner når han driver bort fra grunntemaet i «My favorite things», skal man ikke forsøke å stagge denne tekstens vandringer bort fra utgangspunktet.
Eller?
Fortjener egen Facebook-gruppe
Maurheten er årets store leseropplevelse så langt i år. Den er rar og utrolig morsom. Jeg vurderer å opprette Facebook-gruppen «Vi som bare har skjønt halvparten av romanen til Charlie Kaufman», med meg selv som eneste medlem. For, skal vi følge Charlie Kaufmans logikk, er gleden over god kunst ikke noe man nødvendigvis skal snakke om (skryte av) til andre.
Til syvende og sist er opplevelsen av det du har sett eller lest forbeholdt deg alene, og er i så måte en ensom ting. Litt som livet selv, egentlig.
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.
